Rundt 20 syklister fra Frøya og Hitra sykkelklubb har siden vårparten trent som lag med det store målet i sikte - å fullføre Trondheim-Oslo på under 19,5 timer. Lørdag 28. juni går starten, og det er da det gjelder.

Men opptakten ble ikke helt som planlagt for alle klubbmedlemmene, spesielt ikke for Alf Jostein Hakkebo. Generalprøven på  den drøyt 16 mil lange  strekningen Sunde-Svorkmo-Sunde skulle bli mer dramatisk enn han hadde håpet på.

Styrkeprøveveteran Alf Jostein Hakkebo forteller hva som skjedde.

- Fløy avgårde

- Det gikk bra helt til vi kom til det nye kjøremønsteret før Harangtunnelen. Da var det en syklist foran meg som var uheldig og kom utenfor asfaltkanten. I det han kom seg opp fra asfaltkanten igjen kjørte jeg rett og slett på han, og fløy avgårde før jeg landet på hodet og skulderen i asfalten. Jeg kjente med en gang at noe var galt, og det var vondt. Men det må man bare regne med når man brekker noe.

Det fortalte Hakkebo, på vei hjem fra sykehuset i drosje, til lokalavisa etter uhellet for et par uker siden.

- Glad jeg hadde hjelm

Han takker hjelmen for at det gikk så bra som det gikk.

- Jeg er glad jeg hadde hjelm, for den var slått i stykker, sier Hakkebo.

Etter operasjon på sykehuset, der kragebeinet måtte boltes på plass, er det bare å glemme styrkeprøven for i år.

- Jeg vinner meg vel ikke til å bli bra igjen på fjorten dager. Det er rundt 300 treningstimer som går fløyten, så det er klart jeg er litt skuffet. Spesielt fordi jeg i år skulle sykle sammen med et lag fra øyene, og ikke et lag fra byen. Men de andre kommer seg i vei, og jeg regner med å bli med servicebilen nedover, sier Hakkebo.

Et preget sykkellag

Marit U. Ervik, leder i Frøya og Hitrs sykkelklubb er lei seg for at Hakkebo ikke kan sykle sammen med laget.

- Vi er et lag, og ønsker at alle skal komme i mål. Derfor er vi veldig lei oss for at Alf Jostein Hakkebo sannsynligvis ikke kan være med. Laget blir preget av at man mister en mann, sier Ervik.

Men resten av laget er klare til det 520 km lange blodslitet.

- Vi har et mål om å sykle raskere enn 19,5 for hele laget, og det tror jeg vi klarer. Så lenge vær og vind er med oss. Vi skal prøve så godt vi kan å sykle som et lag, men har sagt at hvis noe begynner å slite med å henge med allerede før Oppdal, så må man være ærlig og innrømme at man ikke kan sykle sammen med laget. Men det hadde vært veldig artig om alle kommer seg samlet nedover, mener Ervik.

Får menn og kvinner til å gråte

Men så til det store spørsmålet: Hvorfor plager man seg selv til å sykle uten stopp i 52 mil?

- Det er et godt spørsmål. Man vinner over seg selv på mange måter, både psykisk og fysisk. Det går mye på psyken - man må være sterk i hodet og positivt innstilt. Det gjelder å tenke at man skal klare det og at det kommer til å gjøre vondt. Da er det en utrolig glede å komme i mål. Jeg har opplevd det én gang, og det er veldig spesielt. Det er da voksne mannfolk tørker tårene for å ha overgått seg selv, sier Ervik entusiastisk.

- Enn voksne kvinnfolk - gråter de også?

- Vi gråter enda verre. Det er artig og noe å være stolt av. Det er ikke uten grunn at det heter Den store styrkeprøven, sier Ervik.