Som journalist kan det ofte gå litt fort i svingene. Det fikk jeg flaut erfare da jeg skulle lage sak om at ”Ta sjansen” holder på å forberede seg til årets arrangement.
Jeg ankommer stedet og ser at parkeringsplassen er full. Hmmm, må nok parkere litt på siden ved den ene bekken, så folk kan komme seg forbi, tenker jeg.
Kan umulig gå galt
Jeg snakker med Aleksander Søreng som står bak ”Ta sjansen”. Det er jo hans oppgave å oppfordre folk til å sjøsette sine selvlagde båter, så jeg gir han litt av skylden for at det gikk som det gjorde.
Han skal uansett bort en liten tur. Det gir rom for at jeg kunne ta plassen hans, sier han. Ja, hvorfor ikke. Det kan jo umulig gå galt.
Jeg setter meg kjapt inn i bilen og gasser på. I det jeg svinger på rattet, går det en tanke i hodet om at jeg bør egentlig ikke bør gjøre det. Men jaja. Det går nok bra. Jeg tar sjansen. Og akkurat da, skjer det.
Bilen havner på siden og begynner og skli litt. Faen!! Må gasse på igjen. Framover? Nei. Bakover? Nope. Bilen står stille.
Jeg lister meg ut som jeg har tryna på glattisen og heldigvis er det ingen i nærheten. Jeg prøver å løfte opp bilen litt, men må nok konstatere at jeg har vært litt for slapp på trening i det siste.
Helvette ta! Hva nå?
Flaut? Neida…
Aleksander kommer tilbake. ”Heldigvis”. Han humrer litt, men er snill nok til å ikke gni det inn for mye. ”Jaja, jeg får hente litt hjelp da”, sier han.
Jeg står og ser i bakken som en hund som vet han har gjort noe galt. Der kommer de ja. En ti stykker blanding av voksen og unge, som får se at jeg har bæsja på leggen.
”Er det du som skal intervjue Aleksander spør en?”, mens de studerer prestasjonen min.
Hadde jeg kunnet forsvunnet fra jordens overflate, hadde dette vært et fint tidspunkt. ”Ehh ja…”, er det eneste jeg klarer å mumle fram. Sikkert rødere i trynet enn om jeg hadde tatt en uke i Syden, med vampyrtanen min.
For jeg er vant til å være både vimsete og klønete. Det vet alle som kjenner meg. Jeg er han fyren som smeller stortåa i dørkarmen konstant og kommer ramlende inn døra. Det har faktisk skjedd flere ganger også.
Som journalist har jeg gaula falske toner på sangaudition og fått fortjent tilbakemelding i retur. Jeg har fått juling av en av Norges beste i Aikido fordi jeg mente kampsporten hans så ut som menn i skjørt, mens jeg jobba for NRK i Tromsø. Men da spiller jeg en rolle.
Nå er jeg bare meg selv og det er ingen steder å rømme bort. Bilen står jo i grøfta tross alt.
Heldigvis tar det bare et par dytt før jeg kommer meg løs. Ydmykelsen er over for denne gang.
Men jeg viste jeg måtte knipse et bilde og lage en sak av det. Det vil være en fin påminnelse på at man ikke bør ta sjansen i alle tilfeller.
Særlig ikke hvis man er på nivå med Langbein og Kramer fra Seinfeld i kropps-og bilbeherskelse.
