Det kremtes og hostes. Det risler i papir. Noen visker ett-eller-annet uforståelig til sidemannen. Kirketjeneren haster av gårde med dagens offergaver. Stoler skraper mot steingulvet. Så … Så skjer det: Organisten legger all sin makt i fingerspissene og angriper stillheten med den første akkorden i opptakten til Bernhard Severin Ingemanns julesalme: “Deilig er jorden”.

Fingrene jobber iherdig med de tunge tangentene på kirkeorgelet. Og tonene leter seg inn i hver eneste krik og krok av steinkirka. Kvinner og menn – kledd i sitt peneste tøy - stemmer i av full hals. Uavhengig av stemmeprakt. Jeg også. Ja, til og med pappa. Selv om jeg har en sterk mistanke om at han bare mimer.

Først da kjenner jeg at julestresset slipper taket. Skuldrene senkes, hjertet blir bløtt og endelig kan julestemninga bre seg i kroppen.

Tiden før jul har som vanlig bestått av alt jeg egentlig ikke har tid til. Og av det evige spørsmålet:

- Er du ferdig til jul da, Karin?

Gjerne stilt med en trang til å fortelle hva vedkommende selv er ferdig med til jul. Vel vitende om at jeg sannsynligvis ikke har rukket å tenke tanken en gang.

I år kom dette spørsmålet allerede i slutten av oktober. Og jeg har siden den gang blitt spurt av alskens folk i alle mulige sammenhenger. Og jeg svarer så jovialt og godt som jeg kan, men lurer alltid like mye på hva de egentlig mener.

Ferdig til jul? Med pakker? Med roinnvask? Ferdig med å pynte tre og plassere nisser og annet tant og fjas rundt omkring i huset? Ferdig med oppussing av bad? Ferdig med å oppdatere Facebook med alt jeg er ferdig med? Med å slanke meg inn i julekjolen? Med å lakkere negler? Med å ta mislykka familieportrett med nisseluer? Med å skrive julekort? Eller ferdig med å bake alle de sju slaga, som jeg over hodet ikke har intensjon om å bake?

Eller mener de ferdige med å stresse rundt på overbefolka kjøpesenter? Med stresspanikk, piplende svette, kjøpepress, gryende migrene og varmt visakort. En treningsøkt verre en femmila. Etterfulgt av flere timer i kø. Bak alle de som gjerne vil ha alle tingene sine pakka inn. Hver for seg. Og som forresten har glemt koden til visakortet sitt. Som de ikke finner. Før hele veska er tømt på disken. Og som i tillegg kjenner ekspeditrisa så godt at de finner det betimelig å slå av en lengre prat om Hilde, Ivar og annet vær og vind. Er det dét de mener?

Nei, jeg skjønner ikke spørsmålet. Men akkurat i det ”Deilig er jorden” runger ut over hele kirka, vet jeg svaret.

- Ja, jeg er ferdig til jul! Akkurat i dette øyeblikk er jeg ferdig til jul.

Og julestemninga starter nederst i lilletåa. Lilletåa som fortsatt har gnagsår etter en julebordkveld en gang i midten av desember. Et resultat av altfor lang taxikø, godt pågangsmot, en tre kilometer lang tur hjem og 15 cm høye hæler. En strabasiøs tur på glatta. Der, ved gnagsåret altså, starter julestemninga, før den tar sats og kryper seg oppover hele kroppen og treffer meg rett i hjertet.

Jeg klarer sånn cirka ett vers før julestemninga har klumpa seg sammen i halsgropa, og gjør det vanskelig å synge.

Og når det kirkelige borgerkoret synger om slekter som skal følge slekters gang, faller den første tåren ned på sangteksten. Og jeg er lykkelig, rørt, overveldet, liten og stor på samme tid. Og full av kjærlighet.

For det er nettopp dette julen handler om for meg. Familien min, som betyr så uendelig mye. Mamma og pappa, som tross skilsmisse og diverse uenigheter har feira jul sammen hvert eneste år. Fordi de vet hvor mye det betyr for et barn at familien er harmoniske og samla på julaften. Farmor, som baker de mest fortyllende småkaker. Som alltid har kaffe på kjele og både hjerterom og husrom nok til hele familien. Selv om vi for lengst har vokst ut av stua hennes. Søsknene mine med familier. Petter. Søte, rare, flinke og ettertenksomme Fabel. Den utholdende, kjekke, artige og frekke kjæresten min. Den bedårende, lille, rampete valpen Knutsen. Masete, snille, merkelige svigermor og hennes gemal. Og alle de andre som gjør livet til et drops man håper aldri skal ta slutt.

Og når denne enorme takknemlighetsfølelsen slår innover meg, får hybelkanin være hybelkanin og pepperkakedeig være pepperkakedeig, for DA, da er det jul.

Ha en gledelig jul, alle sammen <3

Karin Jegtvik