Ansiktsløse aktører
En enkel definisjon av ordet demokrati, er at folket bestemmer. Dette gjør folket ved å velge sine ombudsmenn/kvinner gjennom valg. Så vil de valgte gjøre vedtak og fordele godene til beste for hele befolkningen. Dette er den oppfatningen av demokrati som har festet seg i folks bevissthet.
Men, er det slik? Er det andre aktører enn politiske ombudsmenn/kvinner i dette systemet?
Enkelte aktører sier følgende: ”Jeg har større innflytelse ved ikke å være folkevalgt”. Tanken har absolutt noe for seg. Det viser praksis i vår kommune.
Denne holdningen forutsetter imidlertid at korridorene og kontorene i kommunehuset er åpne for dem med slik holdning. Og det er de!
Påstanden er at disse ”ansiktsløse” aktørene har mange ganger større innflytelse enn folkevalgte. Hvordan harmonerer dette med velgernes oppfatning av demokrati?
Hvordan har dette kunnet skje?
Jeg tror mye av forklaringen ligger i markedsføring av ideer!
Politikerne blir, lenge etter at ideen er født og flinke designere av prospekter er engasjert, presentert som ”ferdigtygde” planer.
Reaksjonen er oftest, at ”dette kan vi ikke si nei til”!
I tillegg trekkes de fire kortene opp av lomma: Helhetlig, folkehelse, integrering og universell utforming. Hvem stemmer mot noen av disse gode hensiktene? Selvfølgelig ingen! Man tar i praksis stilling til ”hensikten”, ikke prosjektet som sådan. Det ordet som best beskriver dette, er bondefangeri.
Lukkede rom
Det som har foregått i lukkede rom og i korridorene fratar politikerne muligheten til å se på alternativer. Å se på alternative løsninger kunne vise seg å være fornuftig, både økonomisk og med tanke på sluttresultatet.
Slik det er nå, har politikerne gitt fra seg makten velgerne har gitt dem. Politikerne har fått et tunnelsyn som fratar dem muligheten til å tenke på hele kommunen, alle innbyggernes behov. Dette er falitt for det politiske systemet.
”Det er makta som rår”, heter det. Ja, det er jo rett i et system der dialog og evnen til å lytte til argumenter er fraværende. Jo mer politikken fjerner seg fra Sokrates sin ide om dialog, samtale og å lytte til argumentasjon, jo mer fjerner politikerne seg fra de som har valgt dem.
Jeg vil nevne noen grelle eksempler.
Stien til ingenting
Steinalderstien ble presentert for kommunestyret. Kommunestyret sa ”tut og kjør”! Resultatet ble vandalisme av fortidsminner. Ingen motargumenter kom på bordet. Hvorfor? Mangel på kompetanse og innsikt i at hele Frøya er full av steinalderboplasser.
I tillegg ble de fire trumfkortene, helhetlig, folkehelse, integrering og universell utforming trukket opp av lomma.
Storhallen
Et gigantisk prosjekt som utvilsomt har sin verdi. Baksiden av medaljen er at sugerøret ned i kommunekassa blir tykkere og tykkere.
Argumenter for: helhetlig, folkehelse, integrering og universell utforming.
SISTIEN
En gammel ide, som så vidt jeg kan huske ble født av en pensjonert fiskerirettleder. Ideen har blitt ”forfulgt” gjennom snart 20 år. Stien vil frata folk med naust langs stranda det siste fredelige rekreasjonsarealet på Sistranda. En sti som skal gå parallelt med en godt utbygd gang og sykkelvei på Sistranda. Har man utredet alternative løsninger? Har man lært av andre kommuner, der adgangen til fjæra for alle, er løst på andre måter? Nei! Her er det snakk om å realisere sine egne ideer om hva som er best for alle andre. Er hensynet til å binde sammen et utested på Siholmen og et utested på Rabben viktigere enn å ta hensyn til beboerne på en allerede presset befolkning? Er ikke gang og sykkelveien som eksisterer god nok til formålet?
Argumenter for: helhetlig, folkehelse, integrering, og universell utforming.
Gamle Sistranda skole
Som beboere på Sistranda har vi etter hvert måtte venne oss til at gravemaskiner river bygg rundt oss. Nå er det gamle Sistranda skole som står for tur. Et bygg fra midten av 1870.-tallet er neste offer. Skolebygget er det eldste i Frøya kommune. Et bygg som betyr mye for Sistranda som grend. Hva tilrår rådmannen?, Jo, bygget skal rives. Sentrale politikere som går inn for at bygget skal rives har en ting felles, de bor ikke på Sistranda. Det virker som de er komfortable med å bo i periferien og samtidig bruke vår heimplass som arena for drømmen om ”Kystbyen”. Her er kynisme utviklet til en kunstart. Sannheten er at bygget trenger nytt tak for å kunne bevares som det står. Siste gang det ble brukt kroner 30 000,- på bygget, var en gang på begynnelsen av 1990-tallet. Etter det er ikke en finger løftet for å vedlikeholde bygget. Samtidig er noen skamløse nok til å be kommunen om å bevilge 250 000,- til en fest til markering av storhallen. Virksomhetsleder ved Sistranda skole ønsker visstnok at bygget kan brukes til blant annet undervisning. Hvilket skolebygg på Frøya er bedre egnet til et framtidig skolemuseum, beliggenheten tatt i betraktning? Men hva tilrår rådmannen? Bygget skal rives! Dette er historieløst og sannsynligvis resultatet av dårlige rådgivere.
Argumenter? Økonomi.
Honning-krukke
Vi sitter pr. i dag med hånden i en honning-krukke. Økonomien er takket være store skatteinntekter, god. Samtidig nærmer vi oss 1 milliard i gjeld. Kommunen står ovenfor storsatsing innen helse og omsorg. Denne satsingen kommer i tillegg til andre lovpålagte oppgaver. Er det på tide å sette bremsene på?
Ytringsfriheten står sterkt i Norge. Men bruk av ytringsfrihet lokalt, er ikke uproblematisk. Det er det mange som har fått erfare.
Allikevel vil jeg oppfordre alle med ståsted som avviker fra det etablerte systemet, å stå fram. Folk med perspektiv på virkeligheten som avviker fra det snevre sentraliseringsperspektivet må benytte ytringsfriheten.
Ola Grønskag