Om kommunesammenslåing og «brushaner», og om tvil og tro
Som den blide og trivelige karen han kan være, så får Dag Willmann ha meg unnskyldt! Men innimellom minner han meg om en «brushane». Nå sist gjennom leserinnlegget i lokalavisa på fredag, under overskrifta: «Kommunereform – sammenslåing – mandat – frivillighet osv. osv.».
Men sammenligningen blir nesten en overdrivelse, og da i den virkelige brushanens disfavør. Dag, som nokså ensfarget lyseblå, har nemlig betydelig mindre fargeprakt enn denne fuglearten slik vi kjenner den fra naturen. Men, som denne hanfuglen, så «bruser han med fjærene» for å få oppmerksomhet. Han vil så gjerne vise seg fram. Og han kommuniserer som brushanen, at dette er «gutten» som både kan og vil…men (i motsetning til de fleste virkelige brushaner) så får han det ikke til. Det blir liksom bare med underholdningen; det blir for få som lar seg bedåre.
Dag Willmann er en svoren og ukritisk, ja nærmest fanatisk tilhenger av kommunesammenslåing. Dette tror han på, og det må være lov. Og han er så ivrig at han på en beundringsverdig måte, også det helt lovlig, framstår med sine ytringer langt mer klarsynt og skråsikker enn noen annen. For min del må jeg bare tilstå min misunnelse over at jeg ikke evner å se den aktuelle saken likedan – så opplagt, enkelt og selvfølgelig.
- Samarbeidet mellom Hitra og Frøya i disse to ordførernes regjeringstid har blitt nærmest systematisk nedbygd til et minimum
I spørsmålet om sammenslåing med Frøya, så innrømmer jeg villig at jeg har vært og fortsatt er i tvil. Og da i tvil om hva som er best og mest riktig for innbyggerne og for framtida. Innen jussen er det jo slik at du skal «la tvilen komme den tiltalte til gode». Og tiltalen, i denne sammenheng, går ut på at man er «for lite robust». I vår dagligtale blir det mer forståelig når det omskrives til «for små og taslete». De som først og fremst framstår som aktorat og påtalemyndighet er særlig dagens regjering med statsråd Sanner og likesinnede i spissen (inkludert noen lojale og lokale helter, slik som Dag Willmann). Mange stiller seg avvisende eller spørrende til en slik tiltale. Og jeg tilhører sistnevnte kategori – altså den spørrende, men samtidig også tvilende.
Så er det slik for Dag, som for brushanen, at han har en «spillplass» der det må påregnes konkurranse og motstand. Som medlem av kommunestyret og mellom valgår, betyr det at spillplassen som oftest er der vi møter de andre lokale folkevalgte – altså i kommunestyret. Og der «bruser» han også innimellom «med fjærene», men dog ikke mer imponerende enn at et flertall av hans venner i opposisjonen har inntatt et kategorisk NEI til kommunesammenslåing. Dag Willmann er utnevnt som opposisjonsleder, og da burde man kanskje forventet at han gjennom bruk av «robust» argumentasjon, og samtidig med utøvelse av såkalt politisk lederskap, så ville han dermed evne å omvende sine vantro venner. Men de tror altså ikke på han, de lar seg ikke imponere, de vil ikke følge han som trosfeller. Og forstår jeg Dag rett; så handler det om at de ikke engang skjønner sitt eget beste – og derav heller ikke skjønt Hitras (og Frøyas) beste.
For den såkalte posisjonen – flertallsgruppen, hvor undertegnede også inngår – så ble vi nok smigret en stakket stund. Både «brushaner» og «brushøner» på Frøya gjorde seg lekker for oss på Hitra. Og de sa, etter å ha flørtet litt med både Trondheim og Fosen, at vi var de eneste de ville gifte seg med. Det var jo nesten for godt til å være sant, men vi var som sagt smigret. Så kom det på bordet et krav om medgift (les: bosted Sistranda), og dermed ble vi, i alle fall i flertallsgruppen på Hitra, mer lunken. Og det hele endte altså med at Frøya opphevet sitt frieri, og de hentet gifteringen som angivelig var lagt igjen på Hitra. Etter dette har Fylkesmann prøvd å få oss til å forstå behovet for et fornuftsekteskap, hvis ikke så kan alternativet bli tvangsekteskap. Summa summarum: Det hele har endt med at vi heller vil prøve å være «bare venner» - vi vil heller prøve det Dag mener vi gjør det motsatte av.
Men skribenten og representanten Dag Willmann skal få en ny sjanse, i kommunestyret den 15. desember. Men da forventer jeg, i motsetning til tidligere, at han evner å formulere forslag til vedtak som innebærer noe annet enn det kommunestyret har vært enig om, så langt, og som formannskapet enstemmig legger opp til i sak benevnt «Kommunereformen – tilleggs-tilrådning fra Fylkesmann i ST». Da blir det en ny mulighet for Dag til å «bruse med fjærene» (les: argumentere med de overbevisende fakta han måtte ha å fare med og/eller sin sterke tro…). Og jeg lover å lytte…og jeg kjenner på en stigende spenning…
I mellomtiden, fram til kommunestyremøtet den 15., så kan det for Dag kanskje være mest håp å hente gjennom bistand fra høyere makter, og da mener jeg ikke Erna Solberg eller Jan Tore Sanner. I stede for å bruke av sin dyrebare tid på å skrive i avisa om ordførere og andre politiske parti som ikke kan, vil eller evner, så kanskje heller bønn. Og gjennom det, kanskje finner han håp om at flere av de vantro vil «se lyset»? Og om det ikke skulle holde med «bare» bønn, kanskje hjelper det i tillegg med litt ydmykhet? Kanskje slik som Frans av Assisi, når han i sin kloke og berømte bønn blant annet sa det slik:
«La meg skape enighet der uenighet rår.
La meg bringe tro der tviler rår.
La meg bringe sannhet der villfarelse rår.
La meg bringe lys der mørket ruger»
Så får vi se om det kan hjelpe…
Til slutt: Jeg ser at Dag har begynt den laaange valgkampen – han øyner nytt håp ved neste kommunevalg, gjennom det han skriver og appellerer til «kjære øyværinger». Da tenker jeg: Her kjennes det nok på et behov for en større «spillplass», i håp om at det da kan bli enklere å bedåre noen. Vel, for Dag og Høyres del er jo det forståelig - forståelig at de håper å bli imøtekommet av «øyværinger» og velgerne med økt tillit og troverdighet – ja, kanskje til og med slik at de når «gamle høyder»? I så måte har de min fulle forståelse, men jeg kan dessverre ikke love særlig bidrag – selv om jeg (kanskje litt optimstisk?) har uttrykt «godt for deg er godt for meg».
Ole Laurits Haugen