Det var like før klokka to, torsdag 29 januar i fjor, at politiet satte i gang evakuering av beboerne i Klubben/Sandvika. På dette tidspunktet spredde brannen seg veldig raskt, og faren var stor for at brannen skulle nå bebyggelsen på nordsida av Frøya. Til sammen ble en tidel av Frøyas befolkning evakuert: 427 innbyggere fra 180 husstander.

En av de evakuerte var Mariann Arntzen i Sandvika.

Røsket familiebilder ned fra veggen

- Det var Geir, mannen min, som ringte fra jobb. Han fortalte at det brant i frøyahauan. Jeg gikk opp på haugen bak huset, og der så jeg beltet med flammer, og røyken som kom inn over mot meg, forteller Mariann Arntzen til lokalavisa, ett år etter storbrannen.

- Så kom det en politibil opp i gårdsplassen. Jeg vil beskjed om at det var evakuering. Jeg hadde ti minutter på meg på å hente med meg ting. Det var på grunn av røyken at de satte i gang evakueringen så fort. Jeg spurte om det var fare for at det skulle brenne her. "Ja, det er det", fikk jeg jeg til svar. Da forstod jeg at jeg kanskje aldri fikk se huset igjen. Jeg røsket familebilder ned fra veggen, fikk med meg ei eske med negativer, men da jeg skulle til å kjøre av gårde, kom jeg på dåpskjolen min. Jeg løp inn og hentet den, forteller hun.

Reaksjonen kom da hun kom heim til huset etter at brannen var slukket.

Stor takknemlighet i etterkant

- I etterkant har jeg forstått det var en del folk som var skikkelig redde. Men jeg opplevde en veldig rolig stemning, fra vi som var evakuerte registrete oss på Klubben grendahus og dro videre til hotellet. Rådmannen og varaordføreren kom og snakka med oss. Selv om vi satt i spenning, så var det rolig. Først da jeg kom heim til huset vårt, til natta etter at det var slukket, fikk jeg en reaksjon, forteller Mariann Arntzen.

Når hun ser tilbake på det som skjedde for ett år siden, er det med stor takknemlighet.

- Jeg har fått sånn respekt for brannvesenet, og håper bare de nå får den brannstasjonen de ønsker seg, og det utstyret som trengs. Og jeg er takknemlig overfor alle som hjalp til. Her i grenda var det stort sett barn, kvinner og eldre som ble evakuelt til hotellet. Mannfolka var ute i felten som frivillige. Og jeg tenker på den gjestfriheten vi som ble evakuert, opplevde, det at folk brydde seg og tok i mot oss. Det som virkelig bergtok meg var den hjertevarmen vi opplevde i løpet av det døgnet, sier Mariann Arntzen.

-