"De kan «føle seg trygge på» at pasienttjenesten fungerer etter intensjonene. Hvilken trøst ligger i dét, dersom en treåring fiskes livløs opp fra vannet og hvert minutt teller, eller en 40-åring får hjerneslag?"

Det spør John Arne Moen i en kronikk her i lokalavisa Hitra-Frøya. Moen har også tidligere engasjert seg tydelig i kampen for bedre kommunikasjoner i øyrekka. I en kronikken etterspør han hvilken trøst lokalbefolkninga har av å ha en pasienttransport som fungerer bra, når det er en god akutt-tjeneste som er behovet.

LES HELE KRONIKKEN NEDENFOR

- All ære til dagens pasienttransport - men det man trenger dersom noe virkelig går galt og vinden er så sterk (som den er svært mange dager i året) at ambulansehelikopteret ikke kan operere i området, og SeaKingen er opptatt på annet hold – er en ambulansebåt betjent av BÅDE dyktig båtfører og helsepersonell med akuttmedisinsk kompetanse, skriver han.

Tirsdag var ambulansedirektør Håkon Gammelsæter i Frøya formannskap for å orientere om tjenesten, som i Midt-Norge omfatter fem ambulansebåter og enpasienttransportbåt. Sistnevnte er den som opererer i øyrekka utenfor Frøya.

- Jeg ser at det er ønskeom ambulanstjeneste i øyrekka. Men det er svært kostbart, i størrelsesorden 10til 12 millioner kroner. Det blir en feil forvaltning av pengesekken vi har,som skal strekke til alle ambulansetjenestene i Midt-Norge. Der vi harambulansebåter på Møre er det en betydelig tettere befolkning enn i øyrekka. INord-Trøndelag, der det er en mer glissen befolkning har vi ingenambulansebåter, fortalte Gammelsæter.

- Grov underkjenning av lokalbefolkningens bekymring

Kronikk-forfatter Moen mener ambulansedirektør Gammelsæters "vektlegging av måten dagens konsesjonshavere løser sitt oppdrag på, kan vanskelig tolkes som annet enn en grov underkjenning av kommuneledelsens vurderingsevne og lokalbefolkningens høyst legitime bekymring."

- Når helseforetakets representant understreker at man kan føle seg trygg på pasienttransport-tjenesten, så vet han samtidig at det man etterspør, er et forsvarlig akuttilbud. Det får befolkningen langs kysten av Møre og Romsdal. Det får innbyggerne på Leka. De eneste som helseforetaket ikke vil gi det til, er innbyggerne som er så uheldige å ha adresse på en av øyene utenfor Frøya, skriver Moen.

***

Her er kronikken:

Ambulansetjenesten i øyrekka

Av John Arne Moen, Mausund/Trondheim

Folk i øyrekka kan føle seg helt trygge på at de har en god pasienttransport hvor alt er som det skal. Det sa ambulansesjef Erlend Sundland og direktør i ambulanse Midt-Norge, Håkon Gammelsæter, i møte med formannsskapet i Frøya sist tirsdag. Det eneste som virkelig er interessant når det gjelder uttalelsen, er hvorvidt Gammelsæter bevisst eller ubevisst svarte på spørsmål som knapt har vært stilt. Svaret er i alle tilfeller dypt foruroligende – og bekrefter skepsisen som kommuneledelsen åpenbart har følt.

Helse Midt-Norge driver fra nyttår en omfattende ambulansetjeneste. 750 ansatte fordelt på 68 ambulansestasjoner med 120 biler skal sørge for en mest mulig forsvarlig tjeneste for innbyggerne. I denne omfattende førstelinjetjenesten finner vi fem ambulansebåter – og en helsetransporttjeneste. Sistnevnte er lokalisert til Frøya, og er i dag en av ytterst få «pasienttransporttjenester» i hele landet – det vil si pasienttransport uten helsefaglig innhold.

De fem ambulansebåtene er lokalisert langs hele kysten av Møre og Romsdal. Fire av dem opererer sammen med landbaserte ambulanser – det gjelder Smøla, Sandøy, Sande og Aukra. Kun på Haramsøy er båten eneste ambulansetilbud. Den betjener 600 innbyggere.

Det kan være grunn til å se på et annet lite øysamfunn, Leka helt nord i helseforetaket. På selve Leka (øya, ikke kommunen) bor drøyt 400. Deres førstelinjetjeneste blir ivaretatt av en ambulansestasjon og døgnbemannet ambulanse, og foretaket har avtale med fylkeskommunen som sikrer fergeberedskap som kan frakte ambulansen over til fastlandet ved behov.

I dette bildet skiller altså Frøya og øyrekka seg markant ut. Det handler ikke om hvorvidt dagens driver av helsetransporttjeneste (helseforetakets eget begrep) gjør en god eller dårlig jobb. Det er totalt irrelevant – men skal man først berøre spørsmål, kan man noe lakonisk si at øyregionen ikke mangler folk som er flinke til å kjøre båt. Det som mangler, er det helsefaglige innholdet. Det kan ikke driveren av helsetransporttjenesten lastes for – vedkommende gjør den jobben helseforetaket betaler for. Den som fortjener kritikk er Håkon Gammelsæter, som ikke bare viser manglende vilje til å gjøre jobben sin, men som dertil forsøker å selge råtten fisk som fersk.

Helseforetakets vurdering – og beslutning – befinner seg dertil ikke i et vakuum; det faller sammen med fylkeskommunens behandling av de samme lokalsamfunn når det gjelder kollektivtransporten. Sammenlignbare øysamfunn blir tilgodesett med større åpningstider og bedre tilpassede rutetilbud. Øyrekka må ta til takke med gamle, nedslitte fartøy, beviselig mangelfull kapasitet og rutetider som umuliggjør en deltakelse i arbeidsliv og sosiale aktiviteter som innbyggerne i andre øysamfunn kan ta for gitt. Helseforetaket kan saktens si at dette ikke vedkommer dem – hvilket er helt riktig, men for innbyggerne er både fylkeskommunen og helseforetaket to hoder på samme troll – det offentlige Norge. Begge ivaretar tjenesteproduksjon på vegne av samme myndighet: Storting og regjering.

Gammelsæters vektlegging av måten dagens konsesjonshavere løser sitt oppdrag på, kan vanskelig tolkes som annet enn en grov underkjenning av kommuneledelsens vurderingsevne og lokalbefolkningens høyst legitime bekymring. Når helseforetakets representant understreker at man kan føle seg trygg på pasienttransporttjenesten, så vet han samtidig at det man etterspør, er et forsvarlig akuttilbud. Det får befolkningen langs kysten av Møre og Romsdal. Det får innbyggerne på Leka. De eneste som helseforetaket ikke vil gi det til, er innbyggerne som er så uheldige å ha adresse på en av øyene utenfor Frøya. De kan «føle seg trygge på» at pasienttjenesten fungerer etter intensjonene. Hvilken trøst ligger i dét, dersom en treåring fiskes livløs opp fra vannet og hvert minutt teller, eller en 40-åring får hjerneslag? All ære til dagens pasienttransport - men det man trenger dersom noe virkelig går galt og vinden er så sterk (som den er svært mange dager i året) at ambulansehelikopteret ikke kan operere i området, og SeaKingen er opptatt på annet hold – er en ambulansebåt betjent av BÅDE dyktig båtfører og helsepersonell med akuttmedisinsk kompetanse.

Staten har selv fastlagt kravene for en forsvarlig førstelinjetjeneste. I Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus, står følgende:

 «Ambulansebiler og -båter som utfører oppdrag (…) skal være betjent av minst to helsepersonell slik at pasienten sikres adekvat behandling og oppfølging under transport. (…) Minst ett av helsepersonellet skal ha autorisasjon eller lisens som ambulansearbeider».

Innledningsvis beskrives hensikten med ambulansetjenesten, hva nå den er sjø- land eller luftbasert:

«Forskriften skal bidra til å sikre at befolkningen får faglig forsvarlige akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus ved behov for øyeblikkelig hjelp, ved at det stilles krav til det faglige innholdet i de akuttmedisinske tjenestene».

Satt på spissen: Det er ikke Wold kysttransport som leverer feil vare. Det er norske myndigheter som ikke putter det samme innhold i Wolds båt, som man har puttet i offentlig- og privat eide båter i tilsvarende drift langs resten av kysten.

Det er betryggende at helseforetaket nedlegger et solid og forsvarlig arbeid for å sikre også innbyggerne i marginale utkanter som Røyrvik, Leka og Haramsøy en tjeneste i samsvar med forskriften. Innbyggerne i øyrekka og betjeningen på de utallige oppdrettsanlegg i Frøya og Hitra får fortsatt klare seg med en dyktig båtfører og et fartøy som tåler grov sjø. I dette ligger et såpass sterkt signal fra storsamfunnets side, at Håkon Gammelsæter og Helse Midt-Norge ikke bør la seg overraske alt for mye over at ordfører og formannskap ikke ble beroliget.

***