Vanligvis gleder jeg meg stort til sommerferien. Jeg elsker å pakke bilen og kjøre ut av eget domene, kanskje til og med rulle over ei grense eller to, skifte myntenhet og språk. Pakke bilstereoen full av mp3-filer og danse nedover europaveien. Det er ferie, det. Jeg er blant dem som til og med synes det er artig å reise med danskebåten eller kielferga. Sånt skal man kanskje ikke innrømme? Kummerlig køye i en trang lugar, småtraurig buffet, kø overalt, mye rar kroppslukt og kanskje til og med litt ekkel sjøgang, men artig er det. Av en eller annen grunn.

I fjor kjørte vi til Sør-Tyskland. Virret mellom Tyskland, Frankrike, Luxembourg, Belgia og Nederland i noen uker. Spiste flammkuche, schnitzel og schweinshaxe, feiret fransk nasjonaldag, gløttet på Karl den stores grav og fulgte i Anne Franks tragiske fotspor i en konsentrasjonsleir. Avslappende. Underholdende. Og lærerikt.

I år har jeg litt blandede følelser rundt ferien. Vi har ingen reiseplaner, bortsett fra sisteuka på Ekebergsletta, som overivrig forelder på sidelinja når 13-åringen skal valse over Sund, Spjelkavik og Eikelandsfjorden. Før vi kommer dit, blir det nok å kaste seg utpå 714 og kjøre vestover, til en øyregion som tar imot oss med stadig åpnere armer. Jeg tenker på Lakseveien, som er mer imøtekommende for hver gang vi kjører utover. Nesten så det er artig å sitte bak rattet nå. Vi som er vokst opp med en dårlig, smal, svingete 714, tror jo nesten ikke det vi ser. Det nærmer seg nesten Autobahn, hvis vi legger godviljen til. Snart er det nesten som å reise utenlands.

Selvsagt er det godt å feriere på Hitra også. Det er jo barndomsparadiset. Men det blir ferieopplevelse på en helt annen måte. Hitra har ikke så mange historiske palasser, gravmonumenter eller spektakulære severdigheter, lik dem vi jafset i oss under ferieturen i fjor sommer. Ikke så mange Karl den store’r å spore ute på øyene. Ingen fotavtrykk etter Napoleon heller. Noen Parelius’er, Rieber’e og Borthen’er har vi hatt tilbake i tid, men de har kanskje ikke satt avtrykk på samme måte. Antakelig var de mer brysomme krangelfanter enn store krigere. Ikke har vi noen slagsteder som Waterloo her ute heller, selv om det har vært en del truende opptrinn både på Åsvang og Klubben opp gjennom årene.

Ikke engang en fornøyelsespark å finne på breddegrad 63. Det nærmeste vi kommer litt seriøs g-kraft er rundkjøringene vi har fått de siste årene. Hvis du lukker øynene, kan det oppleves som å sitte i en tivoli-tekopp. Det kommer visst et bærbart tivoli utover i år også, men etter å ha vært i Europa-Park i Rust i fjor, er vi nok ganske blaserte.

Lokal kokekunst? Nja, vi har vel våre spesialiteter på Hitra og Frøya også. Husker at jeg serverte saltfiskball til en turist-amerikaner for noen år siden. Amerikanere er som oftest høflige og politisk korrekte. Denne likeså. Men gaffelgrepet hans avslørte alt. Gaffelen kjempet en innbitt kamp for ikke å få på seg mer av den grå farseklumpen som lå på fatet. Kampen mellom amerikaneren og gaffelen hans var interessant. Det var nok den siste saltfiskballen i hans liv.

Gammelsaltet sei er en annen mulighet, men noe sier meg at turistene neppe rusher til Hitra og Frøya for det heller.

Misforstå meg rett. Jeg elsker både saltfiskball og sei, og trolig blir det blant høydepunktene denne sommeren. Forhåpentlig kommer det noen makreller inn i fjorden i år også. Som kan røykes på svigerfars bordovn. Det er en av fordelene ved å feriere hjemme. Du vet hva du får.

For å se litt stort på det: Vi passerer jo noen grenser langs 714 også, selv om det blir færre når noen av kommunene slås sammen. Litt språkavvik blir det også. Folk snakker litt bredere utpå kysten. Og når det kommer til myntenhet; vi bruker jo betalingskort aller Vipps uansett, så det spiller vel ingen rolle. Tror jeg later som vi er i utlandet i sommer også. Forskjellen er sikkert ikke så stor, når alt kommer til alt.

I wish you a great summer holiday.

Greetings from Ansne