Rita Hovde er fredagsspaltist i lokalavisa Hitra-Frøya i spalten "Fra sidelinja". Her er forrige innlegg "Å se stjerner". Rita er tilbake i spaltene kommende fredag".
Å se stjerner
Fra min utpost på en ytterst nøken ø, priser jeg nattemørket og fraværet av gatelykter som gir meg muligheten til å se stjernehimmelen klart og tydelig. Det er en luksusopplevelse som bare ligger der klar til å gripes og nytes. Jeg legger hodet på nakken og ser og ser, helt jeg blir brutalt påminnet om at jeg har både prolapser og slitasjeskader i nevnte kroppsdel.
Det er forresten like greit at det er i mørket at stjernene vises, for ellers hadde nok facebook vært like full av hjemmesnekra stjernefotografier som av soloppganger og solnedganger. Ingen av disse fenomenene får jo gå upåaktet og ufotografert hen nå om dagene.
Nåja, så galt er det jo ikke med all denne naturfotograferinga, for vi blir jo uvegerlig stolte av naturen vår når vi ser den fanget i slike vakre stemninger. Ja, ikke bare hitterværingene med sine fjell (ragende himmelhøyt over Frøyas 76 meters svimlende topp), med sine skoger og vann og idylliske viker og bukter, men også vi som bor på den forblåste og steinfylte øya Frøya, er stolte. Så tilfredse er vi med synet av skjærgård, gråstein og lønghaua at de fleste av oss ønsker at det skal bli gjort minst mulig inngrep i disse herlighetene. Akk ja.
Som ekslærer, dog ikke en av fru Ernas drømmelærere, måtte jeg spørre meg selv hin aften der jeg vandret under de før omtalte stjernene: Hvor mange stjernebilder kan du egentlig navnet på, eksfrøken Hovde?
Det var det fort gjort å regne opp, for det var bare Karlsvogna som med sikkerhet hadde satt seg som varig spor i hukommelsen. Skjønt hvor varige sporene er, har man jo ingen garanti for. Det skjer jo til stadighet at noe man trodde man visste, på uforklarlig vis har forlatt sin lagerplass blant de små grå. (Drømmelærerne kan sikkert navnene på alle stjernene og på byene i Belgien og på alt mulig annet som børnene nu engang kan finne på å spørre en stakkar om.)
Nå er det jo ikke bare på himmelen at det finnes stjerner. Vi har da glitrende stjerner blant folket her også. De som synger, spiller, danser, løper fort, tjener uhorvelig med penger og mye annet fortjenstfullt. Heldigvis har vi da, her ute mellom bakkar og berg, kommet litt etter resten av verden, i den forstand at vi har våre egne award-happeninger og således kan sette flomlys og tilbørlig pris på våre enere.
Når Hitra og Frøya en gang i en uunngåelig framtid blir en og samme kommune, får vi grunn til å skinne med enda større glans, for da må de dele Audestad, Berger, Jegtvik og Ulvan med oss.
Stjerner kan man ellers oppleve å få se når man minst venter det. Jeg tenker da på disse små, uventede hendelsene som skjer oss alle en gang i blant. Hendelser som kan utløse det ubendigste raseri hos ellers besindige mennesker. Fernisset av oppdragelse og siviliserthet skrelles vekk på mindre enn et øyeblikk, og vi river ut av oss de verste ord og vendinger, helt usensurert. Ja, jeg vet at det ikke gjelder alle, for alle banner ikke. Ikke alle nordlendinger heller, tror jeg.
Men undertegnede må bare vedgå at hun er en vellysting når det gjelder å bruke bannskaps- og tabuord i slike stunder. Min eneste unnskyldning er at ordene strømmer ut av meg før forstanden har kobla seg på. Det hender jeg blir både overrasket og litt imponert over kraften i mitt eget språk. Men vakkert er det jo ikke.
Stor var derfor min glede da jeg leste forsk-ningsresultater om dette med banning. De som banner når de slår seg, får nemlig en svakere smerteopplevelse enn de som ikke banner. Nå vil jeg ikke dermed oppfordre pene mennesker til å skaffe seg nye uvaner. Det virker da som om noen kommer veldig godt utav det med «gid a’ meg» og «huff, så ergerlig». Disse har sikkert også mye større sjanse enn meg til å havne «der hen over stjernene» når regnskapets dag en gang kommer.
En kan altså trygt si at jeg nærmer meg skjellsord og alder. Begge ingredienser vil helt sikkert prege de nærmeste dagene i mitt liv. Jeg har nemlig latt meg inspirere av et uttrykk skapt av Astri Lindgren, gjennom den ubetalelige optimisten Pippi Langstrømpe. Hun har uttalt: « Det har jeg aldri prøvd før, så det får jeg sikkert til.»
Og det jeg skal lære meg helt fra grunnen av, lett aldersstegen og smånevrotisk som jeg er, er å gå på skøyter. Det er jo en farsott for tida, og jeg er smittet og har gått til innkjøp av mitt livs første skøytepar. Jeg har planlagt at ingen skal bivåne mine første nederlag. Ei heller høre mine hylende eder.
Jeg skal finne et lite vann for meg selv, der bare stjernene er mine vitner. De er jo ikke synlige på dagtid, men jeg er ikke i tvil om at jeg skal få se dem i rikelig monn når jeg tryner meg gjennom mine første famlende forsøk på glattisen.
God helg, godtfolk!