Dersom noen ser på meg som en tøffing, kan det for så vidt bero på en misforståelse.
Første gangen jeg følte jeg var tøff, var da jeg bestilte snegler som forrett på en fransk restaurant i London. Jeg så opp på kelneren – en alvorlig franskmann med artig aksent – og jeg hadde et spørrende ansiktsuttrykk som om jeg forventet at han skulle bli sjokkert av mitt sensasjonelle valg. Men han bare nikket og noterte, som om snegler var det naturligste i verden. Han hadde nok aldri tråkket på svartsnegler etter regnskyll i Trøndelag.
Mitt forsøk på å være morsom ble aldri forstått, og bestillingen ble antatt og gikk sin gang. Tror jeg var 23 eller 24 år den gangen. Ifølge menyen var sneglene døde, men jeg kan skrive under på at de forsøkte å krype opp halsen min i flere uker etterpå. I sneglefart!
Konsistensen var egentlig ikke ny. Husker jo godt da vi gomlet viskelær i førsteklassen. De var for så vidt greie de også, men de var aldri dynket i hvitløk.
Jeg startet livet som ei pyse ved matbordet. Fisk og poteter var hatobjekter, og det å smake på ting jeg ikke hadde smakt på før, føltes ikke veldig nødvendig. På brødskivene på skolen skulle det helst være Sjokade eller Nøtte, hvis ikke havnet de gjerne i en hekk ved trikkestasjonen på Munkvoll.
Jeg later som ingen ting når en av mine egne sønner griner på nesen av de vanligste ting, og røper selvsagt ikke min egen barndoms svakheter. «Du må da smak, gut! Du må da itj værra feig! Tænk dæ alt du går glepp tå!»
Jeg har fortsatt til gode å ta ei hoderulle, selv om gymlærer Karlsen gjorde det han kunne for å tvinge meg rundt. Men når det gjelder mat, synes jeg faktisk at jeg har blitt litt tøff. Kanskje ikke litt av en tøffing, men litt tøff. En peu!
Her hjemme er det nesten vanskelig å gå på en smaksmell. Av norske retter er det kanskje skjell som skiller seg ut og er litt sært i konsistensen. Rakfisk og lutefisk er selvsagt vanskelig for mange, og sauehoder kan sikkert være en manndomsprøve. Du er ikke mann før du har spist et saueøye, hevdes det. Noen sier at det meste går ned hvis man har akevitt å skylle ned med. Jeg tror nok mange av sauøyeeplene har vært innhyllet i sprit på sin vei ned norske ganer.
Jeg har vært en del i andre land og spist mye rart. I Libanon spiste jeg noe jeg fortsatt ikke vet hva var. Hun som serverte det, hadde en fornøyelig krum på leppene da jeg tok den første biten. Men det var godt, og jeg tror det var der og da jeg mistet møydommen i forhold til å smake på det ukjente. Etter det har jeg vært mer åpen for lokale spesialiteter. Som for eksempel da en kumage havnet i min mage i Paris. Surt og spesielt, men spennende. Blekksprut er det jo ikke så uvanlig å spise lenger, men i sommer spiste jeg hele babyblekkspruter, som var stekt i olje. Fantastisk godt! Froskelår. Slettes ikke ille.
Hvorfor er så mange redde for å smake på det ukjente? Blir ikke det kjedelig alltid å velge pepperbiff i lengden? Jeg tror ikke bare det handler om smak, men frykten for å prøve noe nytt. Og så er det vel kanskje sånn at noen av oss er litt vare for konsistens og utseende.
Noen elsker ferskfisk med lever og rogn over alt på denne jord. Andre får kvelningsfornemmelser og ansiktsuttrykk som om de akkurat har renset sluket i dusjen for hår og kroppsgjørme. Vel, vi snakker om et av fiskens indre organer. Var det egentlig meningen at vi skulle spise det? Ville en kannibal spist min lever? Folk langs kysten er ikke alltid så lett å forstå. Fiskens egg og lever har de spist i generasjoner, men delikatessen breiflabben tok de ikke opp i båten en gang. Den var for stygg!
Nei, ta sjansen. Lukk øynene og svelg! Det blir ikke verre enn at du må spytte det ut igjen. Kanskje - til og med - liker du det!
Men det går selvsagt ei grense for hva jeg putter i munnen. Svartsneglene er utelukket. Meitemark også. Kråkebollerogn. Jo, jeg har smakt det, og det er ikke sikkert jeg gjør det igjen. Jeg husker en gutt på Fjellværøya som spiste fluer. Jeg har sett for mange feite, lavtflygende gårdsfluer som har losjert i dunstende kuskitruker, til at fluer kommer på min meny. Da må det mer enn akevitt til.
Min mor smurte en gang Pepsodent tannkrem på knekkebrødet mitt, sannsynligvis i morgenstresset når alt skulle gjøres samtidig. Det kommer jeg nok heller ikke til å sette tennene i flere ganger!
Krister Olsen