Når Nordens beste unge tallknusere møtes til nordisk finale i Niels Henrik Abels matematikk-konkurranse, er Sigvart Brendberg fra Sørburøya en av deltakerne. Gjennom uttaks-konkurranser på skolen og videre på nasjonalt nivå, har 16-åringen levert så gode besvarelser at han er en del av troppen som møtes i Oslo 5. april. Abel-konkurransen, oppkalt etter den norske matematikeren (1802-1829), er en internasjonalt høyt anerkjent konkurranse for unge matte-talenter. Etter tre dagers trening, var den norske finalekonkurransen 1. mars, og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen delte ut premiene til de norske som oppnådde høyest score. Den 30. nordiske matematikkonkurransen går av stabelen i begynnelsen av april, med mulighet for kvalifisering til Den 57. internasjonale matematikkolympiaden i juli (Hong Kong).

Sørburøyingen har dette skoleåret flyttet til Trondheim hvor han går første året på Kristen Videregående skole Trøndelag (KVT) i Trondheim. Her får han dyrket interessen for tall og andre realfag, samt andre interesser som for eksempel musikk.

Gratulerer så mye. Når fanget du denne interessen for tall, Sigvart?

- Den starta lenge før KVT, ja. Jeg er ikke så helt sikker på når jeg ble interessert i matematikk, men jeg har vært interessert i realfag lenge. Jeg husker fra de første skoleårene ute på Sørburøya, da de største elevene hadde naturfag. Da snek jeg meg inn bak ei bokhylle og satt og hørte på. Da gikk jeg vel kanskje i 1. eller 2. klasse.

Så du var tidlig en nysgjerrig kar?

- Ja, det var jeg nok. Jeg var vel da, som nå, nysgjerrig på hvordan ting henger sammen, det måtte finnes et mønster. Sånn er det med matematikken og sånn er det i Abel-konkurransen også; det handler om å finne tak i mønster og få tak i det som skjer. Jeg er fortsatt interessert i veldig mye og forsøker å plukke opp veldig mye, selv om det ikke er sikkert at jeg får bruk for det noengang.

Hvor komplisert er det før du står fast i matematikken?

- Det jeg tar av matematikk nå er 2. års videregående-pensum. Det er fortsatt håndterlig. Det er teoretisk matte, men jeg kan fortsatt kjenne igjen hvor man kan få bruk for dette i dagliglivet. Men i Abel-konkurransen var det mye som jeg ikke hadde vært borti før. Her var det ordentlige matematiske problemer og deltakerne må gi full bevisføring for ting. Det holder ikke med riktig svar, men man skal også føre bevis for at ting er som de er. Det er jo ofte sånn med disse matematikkoppgavene; du får ofte svaret, det eneste man må bevise, er at man har rett.

Hvordan er disse Abel-konkurransene lagt opp?

- Niels var ung da han gjorde oppdagelsene sine. Ideen med konkurransen er å få unge folk som er interessert i matematikk, til å fortsette. Alle som går på videregående kan delta. Del 1 er en papirprøve med alternativer, der vi får en skoletime og poeng etter fasit. Derfra blir man plukket ut etter en poenggrense. Del 2 foregår også på skolen, men med vanskeligere oppgaver og uten svar-alternativer. Så gikk vi videre til den nasjonale konkurransen på Gløshaugen. I forkant var vi på treningsleir et par dager sammen med alle deltagere. Da fikk vi innføring i metoder som var nyttig å ha med seg. Vi var 28 deltakere og jeg tror veldig mange av oss kvalifiserte seg til den nordiske finalen.

Ble du nervøs?

- Man blir jo litt nervøs, men det roer seg ned når man blir kjent med andre deltakerene. Men jeg merket det under selve konkurranse, ja.

Hvordan lader du opp fram mot finalen?

- Med helt vanlige skoledager. Det litt vanskelig å forberede seg på noe. Det er ikke pensum, så omtrent hva som helst som kan dukke opp.

Hvor skal du ta denne interessen for realfag - hva skal du bli

- Nei, nå spør du vanskelig. Jeg er interessert i mye forskjellig. Realfag, ja, men også mye annet. Det er mye jeg kan tenke meg å bli, men tror jeg har god tid, sjøl om tida krymper.

Får du tid til andre ting?

- Jeg trener etter skoletid, og så er jeg med i korps og band og ellers i lag med venner. Jeg syns jeg får tid til mye.

Du flytta langt hjemmefra som ganske ung...?

- Det er er egentlig noe jeg visste måtte komme. Vi har jo ikke videregående i Froan, så jeg måtte uansett flytte for å gå på videregående. Det er ikke stor forskjell på å flytte på hybel på Frøya og til Trondheim. Jeg er hjemme omtrent en gang i måneden.

Og nå er det vel påskeferie?

- Ja, det skal bli en skikkelig god påskeferie hjemme på Sørburøya. Jeg gleder meg til å treffe foreldre og søsken og få prate mer med dem.