Fra sidelinja

Det nærmeste jeg har kommet er operataket i Oslo. Der har jeg vært én gang. Og hva gjorde jeg der. Jo, tok en selfie. Med Oslofjorden i bakgrunnen. Jeg så ikke en gang på programmet.

Jeg har vært på Shakespeare i Praha da. Det er jo ikke helt det samme som opera, men derimot teater på et språk jeg ikke forstår. Ikke et kvekk. Skjønt var det lite kvekking, det hadde jeg kanskje forstått litt av – jeg er god på Donald.

Men den dag i dag aner jeg altså ikke hvilket stykke av Shakespeare vi så, men jeg tror – om jeg tolka kroppsspråket riktig – at det muligens var ”Troll kan temmes”. Nesten som opera det. Fullstendig uforståelig, men med en god dose egentolkning og kreativitet går det an å fatte historien. Reinspikka kunst der altså. Og meget snobbete av meg – når jeg først er i Praha, liksom.

Jeg sier jeg har lest i ”Krig og fred” av Leo Tolstoj også. Og det er sant. Jeg har lest tre og en halv side. Før jeg sovna. Altfor mange navn. Altfor komplisert.

Gi meg heller en lettlest krim. Skjønt … Jeg leser ikke krim. Det er i alle fall det jeg sier. Neida, det er sant. Jeg leser ikke krim. Jeg leser ikke Fifty shades of Grey heller. Eller Harry Potter, Ringenes herre, Harry Hole eller Min Kamp av Knausgård – må ikke forveksles med Hitlers.

Jeg har ikke lest den heller. Ikke fordi jeg kan si at dette ikke er god litteratur. Det er det sikkert. I alle fall noe av det – men kultursnobb som jeg er holder jeg meg for god til å sluke det alle andre sluker. Det er en kultursnobbs ukuelige tilværelse. Sært skal det være. Og helst langt fra folkelig.

Og så har jeg snobbete musikksmak. I alle fall later jeg som at jeg har det. Jeg liker ikke å si at jeg hører på det alle andre sier de hører på. Jeg eier ikke ei eneste DDE-skive. Jeg dumpa ungdomskjæresten da han kjøpte ei Rednex-plate til meg i bygave. Kanskje ikke bare på grunn av det, men det var sterkt med i vurderingen av kjærestekvaliteter da avgjørelsen skulle tas.

Og jeg har aldri vært på konsert med Hellbillies eller Ole Ivars. Heldigvis. Det er faktisk helt sant at jeg ikke liker å høre på Ole Ivars. Selv om jeg gjerne – og helt uten ironisk distanse – runger i vei med ”Jag trodde englarna fants …” i festlige lag.

Så hva liker jeg? Det vet jeg egentlig ikke. Men jeg kjenner det i magen som regel, når det er noe jeg liker. Men jeg vet jeg helst ikke liker det alle andre liker. Selv om jeg gjør det.

For sannheten er at jeg kan teksten på flere ballader fra 80-tallet enn operetter og deilig progrock fra 90-tallet. Men dette tok det meg altså flere år å finne ut. At jeg egentlig har en helt gjennomsnittlig folkelig kultursmak. Ganske nøyaktig 8. februar 11 minutter over 11 fant jeg ut dette. I alle fall begynte jeg å ane konturene av mitt egentlige kultur-jeg da. Da dab-en tok over Trøndelag og P2 forsvant fra bilradioen type FM. I desperasjon etter lyd i bilen havna kanalen dermed på P4.

Først prøvde jeg å late som jeg ikke likte det. Jeg heva øyenbrynene da Sultans of swing ljoma ut av høytalerne, og da Kurt Nilsens ”I´m so hiiiiiigh” tok over etter den utrolig slitsomme reklamepausen stønna jeg oppgitt for meg selv. Men så kom ”Girls just wanna have fu-un” med Cyndi Laupers yndige stemme og fengende syntspill. Da var jeg solgt. Jeg sang med - skjærende falskt - mens jeg slo takten i rattet. Og min nydelige vokal fortsatte inn i neste sang og overdøvet både ”And I would walk fivehundred mile and I would walk fivehundred more – jodlijoho, jodlijoho, jodlijodellijoddelijoddelijoliho …” og ”Iiiiii wanna dance with somebody – wanna feel the heeeeeat with somebody … Somebody who loves me”.

Selv om jeg for lengst hadde nådd destinasjonen, ble jeg sittende i bilen for å synge ferdig Totos Africa: ”I lost my brain down in Africaaaa – theres nothing but a hundred men how more can I dooooo …”. Nei, jeg kan ikke alltid teksten. Men det er ingenting å si på entusiasmen. Jeg var rett inn i hårbørste-foran-speilet-modus da ”What a feeling” fra Flashdance sto for tur, og dro på meg imaginære tights, raggsokker og pumps da Grease entra kupeen.

Jeg var både John Travolta og Olivia Newton-John i ”You´re the one that i want”, og jeg kom meg sånn brukbart igjennom om jeg så skal si det selv. Og når Queen stemmer i med Bohemian Rhapsody er stemmen ferdig oppvarma. Så da tok jeg like gjerne den og.

Jeg oppfatter ikke en gang at forbipasserende titter fryktinngytende inn i bilen og sikkert lurer på om de skal ringe politi eller psykiatri - det driter jeg i, jeg er ikke i denne verden uansett. Jeg er popstjerne på en scene med flashende spotlights og røykkanoner.

Og slik døde altså kultursnobben i meg. Den drukna sakte men sikkert i synthrytmer og bass, saxofonsoloer og deilige moduleringer. Fasetter og vrengte rockestemmer om hverandre, klisjete kjærlighetsballader og energiske låter med selvtillit og gi fa´an-holdning – jeg elsker det!

Og jeg lurer … Har jeg dabba meg ut? Er dette en forbigående tilstand? Eller har jeg rett og slett – i en alder av voksen – funnet ut at jeg skal slutte å late som jeg er kultursnobb og heller stå fram som helt gjennomsnittelig og folkelig. Det finner jeg tidsnok ut.

Men først: ”It’s a final countdoooooooown”!