Foredling av tang og tare til bruk i mat er i dag ei næring i vekst, også i Frøya. Men frøyværingene har også visst å nyttiggjøre seg disse sjøplantene tidligere, for å dra en ekstraskilling til huset.
Ytterst mot havet, ytterst i vest utafor Sula ligger Tarbuskjæra – ei samling små skjær. Førsteleddet Tarbu- (egentlig Tarebu-, Tarabu-) forteller at her ute stod det ei eller flere buer, til bruk for dem som dreiv med tareskjæring. Ei rekke stedsnavn viser at sjøplanten var svært utbredt i området. Taragrynna og Tarahauet navngir vokseplasser, ofte vide grunner. Selve plantenavnet er også brukt som navn på gode voksested, uten forklarende etterledd: Nordfartaran, Seiballtaran.
Mot slutten av 1800-talet ble brenning av tare ei viktig attåtnæring for kystfolket. Det sies at mange sted rauk det fra nærmest hver holme på ytterkysten mellom vår og haust.
Folk skar taren på fjære sjø, lastet ombord i båter og rodde fangsten inn til tørkeplasser på skjærene eller på land. Var været godt, kunne taren tørke i løpet av 3 dager.
Den ble så lagt i stakker (dunger) og antent. Tung røyk veltet utover sjøen.
Taren måtte ikke brennes for hardt, og åpen ild ble raskt dekket til med ny tare.
Etter 2-3 timers brenning ble asken raket sammen, avkjølt, og fylt i sekker.
Sekkene ble solgt til kjøpmenn og andre oppkjøpere, som solgte asken videre til fabrikker, for jodproduksjon.
Jod var et produkt til medisinsk bruk, og et tilsetningsstoff blant annet innenfor gjødsel- og tekstilindustrien.
I 1930 lå askeprisen på omkring 18 øre per kg. De fleste norske jodfabrikkene la ned produksjonen på 1930-tallet