[M:RIGHT]
- Velkommen. Vil du ha en kopp varm kaffe?
En blid ordfører Berit Flåmo står klar med kanna tidlig en tirsdagsmorgen, som føles mer ut som en mandag for min del.
Nesten så jeg burde sagt ja, for å våkne litt mer, men avslår grunnet min frykt for gruff eller hva annet som skjuler seg i den svarte voksendrikken.
- Hva med en kopp te?
- Ja takk, det høres ikke dumt ut, svarer jeg til den litt mer ufarlige nypeteen, som jeg nipper til.
- Vi har jo bodd i en byggeplass de siste årene, så vi er glad for at det nå endelig har tatt form her, sier Berit og sikter til det flotte kultur-og kompetansesenteret som har oppstått fra grus og gravemaskiner.
Skulle likt å vært med på den versjonen av ”Skal vi danse”, men når jeg tenker meg om hadde vel sjansen vært større for et imponerende beinbrudd enn en fornøyd trønderskjønnhet.
- Nettopp at vi kan kombinere både kultur og utdanning gjør at senteret vil bli et episenter for øyregionen. Jeg er kjempespent på veksten som vil komme som et resultat av dette, forteller Frøya-ordføreren.
For ordføreren har det vært viktig å få beholde en nærhet til sjøen, til tross for at man ønsker å få enda mer bypreg nær Sistranda.
- Selv om det er flott med mye bygging, føler jeg samtidig det er viktig at vi verner om det som gjør Sistranda unikt. Nærheten til naturen som ikke ligger langt unna. Vi har utsikt til sjøen, Hitra og Froan herfra. Den må vi bevare, til tross for at vi skal ha et stort kompetansesenter her, mener hun.
[M:RIGHT]
- Kan gå naken
Selv bor ordføreren på Strømøy. Rundt ti minutter fra Sistranda sentrum.
- Det passer meg perfekt. Da er jeg ikke langt unna naturen, men har samtidig kort vei til byen hvis jeg trenger det. Det er flott å bo såpass alene at man kan gå naken ut på terrassen om sommeren hvis man ønsker det, sier Berit.
- Da er nok dette et meget naturlig oppfølgingsspørsmål. Har du gått naken der om sommeren?
- Hehe, det kan nok hende at jeg har gjort det ja, ler hun lurt.
Vi får håpe at nærmeste nabo Tore ikke har vært for mye på sporet av dette kanskje?
[M:RIGHT]
- Jeg måtte tilbake til kjøttkakene
- Det smaker jo helt fantastisk og er et helt unikt krydder, var dommen fra kjøkkensjef Rune Ørsjødal.
- Det var så bra som vi hadde håpet dette kunne bli, mente fiskeriministeren om robotene som elevene hadde fått stemmestyrt.
- Jeg ble litt lei av bare laks, så jeg måtte hjem til kjøttkakene til mor vet du, spøker han (eller ikke?) om å være tilbake til hjemplassen sin.
- Det var nok noe med å komme tilbake til der man hører hjemme. Å være i Bergen var kjempeflott og jeg trivdes godt der, men det er noe spesielt å være der familie og venner er, forklarer Pål.
Til tross for å være i begynnelsen av 20-årene merker man fort at Pål vil gjøre mest mulig innenfor fiskeindustrien. Nå tar han påbygging ved Frøya VGS.
- Jeg har fått jobbe for Salmar og andre selskap innenfor sektoren, så jeg har vært innom en del innenfor oppdrett og tareproduksjon, som vi hadde på skolen.
- Hva ser du for deg at du vil jobbe med innen havbruk?
- Litt vanskelig å si ennå, men det hadde vært gøy å få jobbet med noe innenfor ledelse kanskje. Jeg fikk jobbe en stund som HMS-ansvarlig og det gav mersmak. Det er alltid gøy å få mer ansvar, synes jeg.
Noe sier meg at Pål vil få det til også, og jeg får tatt et bilde med han, rektoren og fiskeriministeren, før de skal videre.
Ich bin….
En av de mange innvandrerfamiliene som ordføreren snakket om, er jeg så heldig å få besøke litt senere. De bor like med Maxtrim og er en sprek familie, skal det vise seg.
Får prøve å imponere litt med glemte tyskkunnskaper.
- Hallo, sier Birgit Ballack og slipper meg inn.
- Hallo. Ich bin Ausländer und spreche nicht gut Deutch, sier jeg.
En strofe som ofte hjelper meg i nærheten av tyskere. Oversatt betyr den at jeg er fra utlandet og snakker ikke så bra tysk. Litt selvmotsigende siden jeg er fra (og i) Norge nå, men Birgit får seg en god latter om ikke annet.
- Du er ikke så verst, svarer hun på tysk.
Eller i hvert fall så liker jeg å tro at det var det hun sa.
Mens Finn (6) og Nele (4) sitter å tegner politibiler intenst, setter jeg meg ned med Birgit og ektemannen Frank for å snakke om hvordan det var å komme til Sistranda fra Köln/Bonn i Tyskland i 2008.
- Vi var her på besøk året før da vi besøkte en venn av oss som hadde begynt å arbeide på Frøya. Vi synes det var en kjempeflott plass for en familie å vokse opp, så det var ikke et så vanskelig valg da Frank fikk tilbud om å jobbe her.
- Hva var den største forskjellen fra Tyskland da dere kom her permanent?
- Jeg synes ikke det var for mange forskjeller egentlig. Alt fungerer veldig flott i Norge i forhold til alt som skal ordnes med bank og det offentlige, mener Frank.
- Det var litt vanskelig i starten å bli kjent med folk, men det ordnet seg raskt da jeg begynte på et slags barnetreff med andre mødre. Der traff jeg Ingun som er en av mine beste venner nå, så det funker med barn, ler Birgit.
Seksåringen Finn kommer innom med en ferdig tegning av en kul politibil.
- Du er allerede bedre enn meg, sier jeg og gutten gliser.
Jeg vet ikke om jeg skal bli mer imponert over at Finn snakker norsk, engelsk, OG TYSK, eller at han er bedre enn meg med tegnestiften.
Nele som er fire år, startet ni måneder tidligere i barnehagen enn hun egentlig skulle.
- Vi ville at hun skulle få lære språket så tidlig som mulig, forklarer foreldrene.
- Men det er ikke alltid så lett med språk. Vi lærer jo norsk bokmål, men når folk spør om vi har vært å dokka på dialekt, må vi bare si ”hæ?". Før vi skjønner at de spør om vi har vært å dykket, ler Birgit.
Fant kjærligheten under havet
Og det var også igjennom dykkingen at de to møttes. Frank hadde en egen dykkebutikk i Tyskland og er ansatt som kamskjelldykker på Seashell.
- Han var dykkelæreren min, så det var slik vi møttes.
- Var det kjærlighet ved første dykk?
- Hehe, for Frank i hvert fall, flirer Birgit og ser på ektemannen.
- Du vet, jeg bare visste det i øyeblikket jeg så henne, innrømmer Frank.
- Hvordan fikk du overbevist henne?
- Det var egentlig bare å snakke med henne da jeg hadde sjansen. Man får mye å snakke om når en er under havet, fordi det er en helt ny verden og opplevelser man kan få der. Det er litt bedre enn å ta henne ut på bowling eller noe lignende for å si det sånn, humrer Frank.
- Vi har bryllupsdag 17. mai, så det er en ganske bra dag å være gift på i Norge, legger Birgit til med et smil.
Siden Birgit og Frank er fullt opptatt med å passe på barna, blir det ikke så mye tid til dykking lengre. Men de får i alle fall tid til å være aktive i et spill som handler om skatter i havet. Enkelt kalt ”Pirat”.
- Du kan trekke inn som mange kort du vil. Det er om å samle inn bilder av en båt som et puslespill. Men får du en pirat, så mister du kortene dine, forklarer Birgit.
- Du jukser alltid pappa, terger Finn faren sin, som er på lag med lillesøstra. De har nemlig mistenkelige gode kort. Igjen.
Men den unge gutten gir seg ikke og får fort snudd lykken. Han får inn en del kanoner som skyter ned piratene (og faren) som prøver seg. Finn sitter igjen med et komplett skip og et stort glis om munnen igjen.
- Skal du bli pirat når du blir stor kanskje?
- Nei, politi. Det er viktig at alt går riktig for seg, svarer Finn før jeg forlater en av de mange flotte innvandrerfamiliene som bor på Sistranda og ellers i øyregionen.
[M]
Sistranda