Da lokalavisa kommer inn i huset til frøyværingen Roy Søreng i Trondheim, er det vanskelig å unngå et stort glasskap som lyser opp i sola på stua. Mynter fra 16-1700-tallet, klokker, gullringer og gamle fingerbøller, reflekteres først i lyset.
- Mange ringer oss når de har mistet nøkler, lommebok eller gifteringen sin og begynner å bli desperate etter å finne dem igjen. Vet de sånn cirka hvor de mistet tingene, er det ikke noe problem å finne dem igjen, så de kan puste normalt igjen.
- Så har vi tilfeller som med denne gullringen med inskripsjonen ”Din Tonje”, som jeg fant tilfeldig ute en gang. Da la jeg ut bilde og fikk over 1.850 delinger på Facebook før jeg fant damen. Da fikk jeg beskjed om at det var en grunn til at ringen ble funnet der den ble. Jeg kunne bare beholde den, humrer han.
Lightere, patroner fra andre verdenskrig, en kanonkule, og et mørkebrunt vaffeljern som nok har svidd sin siste vaffel, er noe av det som ikke glinser ikke like mye, men som likevel har sin verdi i skapet. Huset er også fullt av andre lagerplasser for alt Søreng har funnet.
- Jeg var med og leket meg med en tannbørste på en steinalderutgraving på Frøya da jeg var liten. Da var det gjort. Vi har noen kasser med funn i dette huset ja, gliser han.
- Kom først opp et skjelett
Blant sine eldste oppdagelser er en draktspenne og en såkalt Celt, som er en øks. Begge funnene er fra Bronsealder, ca.15-1800 år før Kristus.
- Jeg synes det er veldig gøy å kunne la folk oppleve historien som har vært gjennom funnene som vi gjør. Jeg tror også det er artigere for barn å lære om historie ved å kunne se hvordan ting ser ut selv.
Det er også flere som ser nytten av å lete etter nedgravd historie. Søreng får gjennom fylkeskommunen lete etter gamle gjenstander der det skal bygges nytt.
- Jeg skal blant annet foreta noen søk ved E6-en fra Melhus til Ulsberg, så det blir veldig spennende. Ved en kirkegård hvor jeg var med på en kontrollert utgraving, kom det først opp et skjelett og så flere. Det var litt ekkelt først. Så man må være forberedt på alt, men jeg vente meg til det. Etter hvert fant jeg hele åtte middelaldermynter der etter hvert. Disse myntene er veldig sjeldne.
Håper å kunne leve av hobbyen
På sikt håper Søreng å kunne ha et eget firma med oppdrag for både fylkeskommunen og personer som leter etter ting de har mistet. Enn så lenge har han startet en egen blogg og sitter i styret for Trondheim Metallsøkerklubb.
- Fra vi startet klubben har vi gått fra tre til 38 medlemmer på kort tid. Så det sier litt om den økende interessen for feltet.
Selv om han er glad for at han kanskje kan få drive med hobbyen sin som et yrke på sikt og den økte interessen rundt å lete etter gamle skatter, er det i likhet med graving på kirkegårder - viktig å være riktig forberedt.
- Når det kommer til mynter må man levere inn alt før 1650. Når det gjelder andre gjenstander man finner, skal alt før 1537 over til myndighetene. Resten får vi beholde, selv om man absolutt ikke blir rik av dette, smiler han fornøyd.
- Samtidig er det viktig at folk vet hvor det er lov å lete. Hvis noen begynner å ta seg inn på fredede områder hvor vi ikke har lov, kan det fort bli vanskeligere for oss alle å få søke like mye som vi gjør nå. Jeg vil anbefale folk å gå inn på nettsiden til Norges Metallsøkerforening for å se hva man bør være forsiktig med, oppfordrer han.
- Her er det noe ja
Men en som i hvert fall er forberedt er Søreng. Han snører på seg en godt brukt, men fremdeles svart snekkerdress og langt mer solide sko enn reporteren var kledd i, for å granske en nypløyd åker på Sjetnemarka i Trondheim.
- Det hender at jeg finner nye ting for hvert år på samme sted, forteller han mens vi ser utover åkeren som virker som den fortsetter inn i evigheten.
- Det er fordi når de pløyer blir jorda vendt og nye gjenstander kan komme til synet.
Roy bruker metalldetektoren som en blindestokk, mens pipelydene som kommer ut av den fungerer som blindehunden hans. Når denne hundens piping øker i intensitet er den på ferten av noe. Og minner om ekornrotta Scrat fra Istid-filmene i sin iver på å finne det den er nødt til.
- Pip. Pip. Piiiipppp!!Piiipppp!
- Her er det noe ja.
Han bøyer seg ned og børster jord av noe blankt. Litt etter litt kommer det fram.
- Nei, det var bare noe søppel. En spiker fra et hus som var her tidligere.
Spikeren havner i høyre lomme i snekkerdressen og kunne kanskje vært verdt å ta vare på om han jobbet i den bransjen. Det som er mer interessant for metallsøkeren havner i den venstre.
- Det er uansett greit å plukke den med seg, så jeg ikke får utslag på spikeren neste gang. Man blir jo ”halvtoillat” av å høre på den pipelyden hele tiden også, ler han.
- Hvor ofte er du ute å leiter?
- Det blir omtrentlig hver dag. De første øksene jeg fant var på nyttårsaften i 2013. Da jeg skulle registrere funnene, trodde de først at de hadde hørt feil, men jeg måtte innrømme at jeg hadde vært ute da også. Jeg fortsetter helt til jeg finner noe spesielt, men da er problemet at jeg vil fortsette for å finne enda mer også, ler han.
- Hva er det lengste du har vært ute med metalldetektoren i et strekk?
- Jeg tror jeg var ute i 22 timer med noen få pauser en gang. Da klarte jeg ingenting etterpå. Men jeg holder ikke på så lenge til vanlig, lover han.
Baugen til Titanic
Vi har søkt i rundt en halvtime og fått snust opp flere små metallbiter. Men ekornrotta har fått ferten av noe mer enn rusten spiker.
- Hva er dette da?
Både våre og Roys øyne prøver å tyde hva som kommer fram under jorda. Det ser nesten ut som baugen fra Titanic som kommer fram. Men i kraftig miniatyr.
- Hva er det, gjentar vi. Sikkert ikke ulikt de ombord Titanic før de krasja i isfjellet.
- Hmm, jeg tror det er et lite strykejern av noe slag kanskje. Litt usikker. Vi får beholde denne, sier han og baugen på strykejernet havner i dragsuget på venstrelomma.
Vi holder på en ny halvtime og kommer nærmere gården som ligger ved det enorme jordet.
- Pip. Piiiiippp!Piiipppp!
En avlang patron kommer tilsyne. Nesten like brun som jorda.
- Disse finner jeg en del av faktisk. Den er nok fra en tysker under andre verdenskrig. De hadde en tysk stilling oppe på åstoppen her. En gang fant jeg en hel offiseruniform her, men klærne gikk rett og slett i oppløsning da jeg skulle ta den opp. Men knappene lå rett som en snor etterpå.
Patronen havner i kastlomma til høyre.
Det siste funnet
En ny halvtime går og vi har funnet mer jord i skoene enn hva Roy har lagt i venstrelommen sin.
Lokalavisas utsendte syns det var kult nok å finne både ”Titanic”-strykejern og en tysk patron, men Roy er ikke helt fornøyd ennå.
- Du kan jo gå på veien ved åkeren her, så tar jeg et siste søk. Man vet jo aldri hva man kan finne.
Vi fortsetter noen skritt og pipingen fra ekornrotta som har lyst til å grave følger etter meg.
- Piiiiiiiippppp!Pipp!Piiiiiippppp!
Lyden til metalldetektoren stopper over et vist punkt og Roy setter seg ned. Noe metallisk med jord er i hånden hans. Han tenker.
- Dette har jeg aldri funnet før.
- Hva er det?
- Det vet jeg faktisk ikke, men kanskje det noe som skal være på et belte eller noe.
Han holder opp en firkant i metallisk farge som minner om et frimerke med logoen det har på seg. Når Roy plasserer det på beltet sitt, ser det jo ikke helt feil ut heller.
- Men jeg er faktisk såpass usikker på hva dette er at det må jeg komme tilbake til deg med, ler han.
Så fant Roy Søreng noe han aldri hadde funnet før heller. Men nå må vi komme oss bort, før han begynner å lete mer.