- Nå er jeg endelig en stolt øyværing selv også

Etter lang tids jobbing er vi endelig i mål med Grenda mi serien vår. I den forbindelse vil jeg rette en stor takk til alle som tar tatt seg tid til å være med i serien. Både i levende live og på telefon. Uten dere hadde ikke ”Grenda mi” vært noen ting. Så tusen takk alle sammen.

Jeg må si jeg er meget imponert over hvor flinke dere er til å stille opp her ute. Så klapp dere selv på ryggen og være stolte øyværinger med god grunn. Av erfaring vet jeg at det ikke alltid er lett å få med folk på saker, men dere er virkelig en drøm å jobbe med her ute. Tydelig at dugnadsånden er sterk.

En stor takk skal også rettes til min medarbeider Andreas Sivertsen som har fått rableriene mine til å se ekstra bra ut på nett med bilder, kart og video. Vi har jobbet en del med hvordan vi skulle lage denne serien, som Andreas beskriver slik:

- Det har vært kjempegøy å få jobbe med en ny måte å presentere stoffet på og jeg er godt fornøyd med hvordan det ble.

Selv om jeg hadde jobbet her en liten stund før jeg begynte med reportasjene, er ofte mange steder og mennesker jeg først har fått besøkt på en mer grundig måte på mine reiser. Journalister har jo alltid for dårlig tid, men heldigvis har jeg fått litt ekstra tid til å møte folk gjennom denne serien.

Etter dette føler jeg at jeg endelig kan kalle meg en ordentlig øyværing også.

Og for noen opplevelser jeg (og forhåpentligvis dere) har fått gjennom de ti grendene vi har besøkt.

Her er et gjenblikk på grendene våre med en direktelink til alle sammen i starten av tekstene.

Gjerne les dem på nytt eller for første gang, eller del dem med noen du kjenner så de får et innblikk i grenda di gjennom en bytullings øyne.

Er det noe du savnet eller ville sett mer av i serien? Si din mening i kommentatorfeltet eller på vår facebookside.

Hæ?? Skal ikke båten gå nå???

På Maus`n startet det hele med et skikkelig mysterium. En rosa campingvogn der noen heftige playboyer hadde festet som kaniner, førte til en del detektivarbeid. Jeg måtte jo finne ut hvordan den hadde havnet her.

Rektor Håvard Holte Os på skolen gjorde det første av mange forsøk på å få meg til å drikke kaffe, før jeg fikk treffe to kule førsteklassinger og en lærer som velfortjent rettet på håndskriften min. Jeg fikk minne litt om Oda fra havet øvingene og stukket innom den lokale butikken.

Ellers fikk jeg møte Vivi og Marit Berge som tok seg en pause fra fiskemottaket til å prate med meg litt, før Helge Øyen og hans brasilianske medarbeider Andreia Cavalcani skulle laste av noen krabber. Jeg fikk også treffe Maus`n eldste dame på 95 år, som aldri kunne tenkt seg å bo en annen plass enn akkurat her.

Og selvsagt irritert meg litt over båten som ikke kom til avtalt tid.

- Hadde han vært tatt for alt han har gjort, hadde han aldri sluppet ut

På Knarrlagsund fikk jeg bli guidet rundt av den tidligere politimannen Olaus Selvaag og ”politihunden” Bella. Stor takk til dere begge to for å ta dere tid til å dele historiene deres med meg. Jeg fikk jo noen ekstra gøyale beretninger, når to gamle venner av deg kom innom, mens vi satt på Knarren.

Vidar Bjørnstad delte noen av sine framtidsplaner for byggvaren og prøvde å få i meg en kopp kaffe. Også han uten hell. Bjørn Fjellvær og elevene rocket litt for meg på skolen.

- Her seilte vi på isflakene

På Hammarvik/Flatval tok snille grendalagleder Åse Kristiansen og hunden Albin meg imot med åpne armer. Åse var også vennlig nok til å gi meg en rundtur, hvor vi traff Vidar og Hans Kristian Sørensen, som jeg nesten vurderte å bli med til Lofotfiske. Hans Kristian skal kanskje ut på sin tur nr. 50 dit!

Hans Ulrik Hammer og Halgeir Arild Hammer innviterte til kaffe (som jeg stod over), kaker, og gamle historier fra bygda,

- Er det noe liv i denne grenda da?

Som innflytter fikk jeg fort motbevist mitt feilaktige inntrykk av det at skjer lite etter klokka 18 i Fillan. Det skyltes nok mer min egen latskap enn noe annet. Ordfører Ole Haugen fortalte om hvordan han ble terget for å være ”fillenser”, og hva som måtte til for at Fillan skulle få bypreget.

Snorre Sandvik gjorde et tappert forsøk på å tilby meg kaffe, men hadde nok mer hell med å være hane i hønseflokken hos Pikene på Torget. Stamgjestene Tone Jørgensen og Maren Ølstøren stilte sporty opp til bilde, selv rett etter trening og nydusjet hår.

På idrettsparken var det også trening på gang. Dag Willmann avslørte at det ikke var kun barna som hadde fotballferdigheter i Anita Glørstads familie. Ove Fiskvik og kjempehunden Mozart oppdaget plutselig noe som kom imot oss da vi var ute skogstur….

Ordføreren: - Kan gå naken på terrassen om jeg vil

I denne overskrifta dro jeg nok tittelen litt langt, siden det ordfører Berit Flåmo teknisk sett bor på Strømøy, men jobber på Sistranda. Fristelsen ble nok litt for stor der gitt, med en såpass morsom og åpen uttalelse fra Berit. Selv om jeg sa nei til kaffe på kontoret ditt, er det bare å invitere meg på kaffe på Strømøy om sommeren en gang altså.

Ellers fikk Pål Audun Søreng Bogøy møtte fiskeriminister Elisabeth Aspaker. Hun ble kjempeimponert over hvordan skolene på Sistranda ligger an i bruk av teknologi og hvor flinke elevene er.

Til slutt var jeg så heldig å få besøke en fantastisk tysk familie som er en av mange utenlandske familier som har flyttet til øyregionen. Tusen takk for gjestfriheten Frank, Birgit, Nelle, og Finn Ballack. Jeg får trene litt på Ich bin, du bist og ehhh… til neste gang vi møtes.

- Tror jeg har en 843 esker her

På Kvenvær fikk jeg møte en av de kuleste og mest originale mennesker jeg har møtt, i Ingvar Klingenberg. Han må nesten bare oppleves for å forstå hvor morsom han er.

Helga Oline Langedahl og resten av deltagerne på seniordansen tok utfordringen på strak dansefot da jeg ville plassere et kamera på hodet deres. Hvem påstår at eldre ikke er god på bruke ny teknologi?

Jeg vil rette en spesiell takk til Tore Johan Strømmen og kjæresten Linn Storvik som tok seg tid til å ta meg med på båttur. Sjelden man får så mange gøyale historier på en gang. Hitra leirskolen og første forsøk på å spise noe som ser ut som bæsj, var bare en av mange opplevelser vi fikk der. Han skal også berømmes for å tilby meg en kopp kaffe mens vi var på butikken, selv om utfallet kanskje gir seg selv nå.

Like etterpå dukker reporteren som en skremt skilpadde

På Nordskaget/Kverva fikk jeg fort erfare at barna her har skuddkraft i beina. Et hardt skudd kunne fort gjort meg et hode kortere. Det viser også at Gunnar Witsøe`s ønsker om gode gamle grendabataljer ikke skal mangle potensielle deltagere i fremtiden.

Siden mye av tyngden på Vest-Frøya har skiftet fra Titran til Kverva og andre steder på øya, synes jeg det var greit med en liten tur innom skattekammeret til Isak Gaustad på Titran for å få fram dette skiftet. Her fikk jeg se gjenstander som kunne vært med i en westernfilm uten problem. Tilbudet som cowboy-kaffe kom også her, men jeg hoppet skremt på stålhesten min og kjørte bort.

- Vi er på måte blitt den nye Coopen

På Melandsjø fikk jeg vite hvordan bygda selv reddet Coop-butikken fra å bli nedlagt. Det sier vel sitt om dugnadsånden som er her, og var godt representert gjennom Stein Barikmo og Erik Knutshaug som møtte meg på butikken. I kassa på den nye ”Coopen” stod sjarmerende Linn Andersen. Hun mener bydga minner henne om Nord-Norge, men gjør sitt beste for å holde på dialekten sin.

Den unge kapteinen Jan Eivind Nordstein Skarsvåg, fikk kappkjøre mot mer erfarne sjøfolk da jeg ble med nattseilerne på tur. Mulig det var det tjukka rompa mi, som dempet farten en stund der. Beklager den, men jeg kunne ikke bidra med noe mer vind denne gangen…

- Jeg har et viktig spørsmål til deg. Hvorfor bruker du ikke sokker?

På Sandstad fikk jeg ”oppklart” en ny gåte på hvorfor dirigent for Strand Seniorbrass, Roger Lund,  ikke bruker sokker inne. Selv på iskaldt gulv. Et nytt sjokk kom da jeg fant ut at ”En bussjåfør, en bussjåfør”-melodien ikke var norsk likevel, etter at Gerard Rooker forklarte alt til meg. Så måtte jeg forklare min redsel for kaffe etter de tok seg en pause.

Jeg fikk ta et blikk tilbake på Kysthavnaåpningen som er en viktig del av fremtiden til hele øyregionen. Ikke hver dag man får høre ”Hitra, Frøya, Fjellværsøya” med F16 fly med underveis i sangen heller.

Som en av de første bedriftene på plass på Kysthavna, kunne John Birger Brevik avsløre at turistservicen aldri hadde fått spørsmål om julegaver før de flyttet hit.

- Dyrøya er indrefileten på Frøya

Grendaseriens siste stopp, ble en veldig verdig avslutning for min del. Man skulle nesten tro at det var ballonger, som ble satt opp til min ankomst først, men det viste seg å ikke stemme helt.

Etter lang tid leting fant jeg endelig en annen person som ikke likte kaffe i Ivar Martin Johansen. Hadde han vært en dame måtte jeg vel nesten giftet meg med han, for det er vel ikke så ofte man treffer sin ”sjelevenn”.

Ivar Martin tok meg med på en kjempeflott rundtur omkring Dyrøya, der vi stakk innom gladlaksen Vidar Garnvik som driver røykeri. Han har allerede bestillinger fra hele landet fra folk han knapt nok aner har funnet ut at han driver med røykelaks med kystens smak.

En god og beskjeden skytemester Sverre Henning Dyrø på byggvaren. Arnfinn Stokkvik som har bygget nesten 80 båter og realisert det han drømte om som liten.

En spesiell takk til Ivar Martin for at du tok deg tid til å være min guide. Herlig å få en ny bestevenn man kan drikke te med. Skål.