Vi står på brygga ved Gurvikdal havfiskesenter på Frøya, og venter på å komme oss ut på fisketur. Jeg og svenske Krister Karlson Condro.
- Det vanskeligste er å få båten bort fra kaia, forteller svensken på en måte jeg ikke skal prøve å etterligne for mye i skriftlig form, mens båten vår beveger seg faretruende nær både propellen til båten ved siden av oss og kaia bak. Røyken fra båten vår, gjør ikke utfordringen enklere.
Etter litt om og men, med mange nesten-kollisjoner, korte rygginger, og nye nesten-kollisjoner med kaia, klarer mannen uten kapteinslua å navigere oss videre. Uten å gjøre oss om til fiskefor. Rundt kaia svømmer mange småfisk som helst sikkert skulle hatt noe å spise.
- Det er rundt tre år siden jeg og kona mi Camilla var her for første gang. Vi trives så godt at vi har lyst til å flytte hit nå. Naturen er helt fantastisk, og jeg har begynt å undersøke mulighetene for jobb, sier Karlson.
At svenske Fredrik Johannesson som driver Gurvikdal havfiskesenter har barn hjelper også.
- De trives kjempebra i lag. I likhet med oss voksne. Så det er jättebra.
- Fikk over 200 sei
Vi kjører videre utover fjorden mens Karlson på ta…båten, avslører at han har fått nys om noen steder i nærheten. Her får en garantert fisk på kroken.
- På en av disse ”hemmelige” plassene fikk jeg og guttungen over 200 sei, sier han uten å blunke.
- Hehe, høres mistenkelig ut som en stor fiskeskrøne, svarer jeg.
- Åhh nei nei. Det var faktisk såpass. Vi måtte nesten hive de fleste over bord og bare ta med de som var noen kilo. Likevel stod vi til klokken 02.30 om kvelden for å få sløyet dem, forklarer svensken.
2-0?
Båten putrer videre og vi siger inn mot et av gjemmestedene.
- Du må vel prøve litt du også da, sier han og klasker en fiskestang i hendene på meg. Han aner vel at han har meg på kroken.
- Tja, nå er det over ti år siden jeg har…
- Ja, men da er det jo på tide å begynne igjen, humrer han.
- Men hvordan gjorde man dette igjen nå da?
Som en liten gutt som skal lære å tisse stående for første gang, har jeg ingen anelse om hva jeg skal gjøre med stanga. Skal jeg bare slippe løs, sikte på noe, eller bare riste løs her?
- Du må slippe snøret til bunnen sakte og passe på snella der, demonstrerer svensken, mens han ler litt.
Snøret synker litt for fort mot bunnen og jeg må nøste opp litt, før jeg får et nytt forsøk. Jeg klarer heldigvis å ikke snurre meg selv inn i fiskesnøret denne gangen. Stilheten senker seg.
Plutselig rykker det til. Faen!! Har vel klart å hekte meg fast i noe tang på bunnen nå. Jeg sveiver og stanga bøyer seg i takt med ryggen.
- Du må rette opp!
Ropene til Karlson hjelper meg litt og den ustø rullingen gir resultater.
- Nei, se! Du har jo fått flere fisk!
Mens adrenalinet har gjort meg blind, har svensken fått øye på hva som skjuler seg under vannflaten. To småsei kommer til synet og igjen begynner hjertet å banke fortere.
- Ehhh, hvordan får jeg dem av uten å…
Svensken reagerer fort og får dem av kroken uten å gi dem varige men.
- Det er vel 2-0 til Norge nå? Eller hva?
2-1? Eller?
Selv om det er fristende å si ”barneskirenn” i kjent Northug-stil, er det nok lurest å innrømme at dette kun var nybegynnerflaks. Siden de to fiskene ikke var mye å skryte av heller, får de heller få en sjanse til å vokse seg store til min neste fisketur. Får få med meg noen svensker som lykketroll neste gang også.
Vi er på vei til et nytt sted i nærheten, hvor Karlson er sikker på mer fisk. Og sannelig går det ikke lang tid, før noen får napp igjen.
- Oijj, her det noe ja. Han er sterk, rekker svensken å si, før energien går over til å sveive inn sjømonsteret. Eller i hvert fall sammenlignet med mine små babyfisk.
- Ja, det ble vel 2-1 nå da, gliser Karlson, mens han forteller at den 2-3 kilos seien blir middagsmat i dag.
Ut fra størrelse kunne vel kjempen til svensken spist minst fire av mine småfisk. Resultatet burde være 4-2, men jeg foreslår 2-2 og svensken godtar.
Kanskje jeg har litt Northug i meg likevel?