FRA SIDELINJA

Omtrent hver fjerde onsdag bråvåkner jeg av søppelbilen. Atter en gang er plastsøpla avglemt. Med elendig hoderegning finner jeg ut at jeg rekker å kle på meg og løpe etter, men innser etter hvert at jeg ikke føler for en kraftig løpetur iført joggebukse, gårdagens t-skjorte, crocs og tre måneders oppsamlet plastsøppel på slep. Søppelsekkene må pent stå uti boden og surne en måned til.

At man skal sortere plast var helt ukjent for meg før jeg fikk jobb i  Stavanger og ble samboer med ei som var langt mer miljøbevisst enn meg. I Trondheim bodde jeg med en som sykla halve byen for å avlevere glass og hermetikkbokser, men plasten gikk i restavfallet. Når jeg først begynte å sortere plasten fikk jeg se hvilke enorme mengder det er snakk om. Vi fyller fort en handlepose på noen dager. Du får ikke kjøpt noe uten at de har pakket det møysommelig inn i flere runder med plast.

Er du uheldig og glemmer posen må du pent vente en måned, eller betale for å kjøre det til fyllinga selv. For her må man betale 100 kroner i inngang hos gjenvinningsstasjonen, likegyldig om du bare har ei lyspære eller om bilen er full av rammel.  En gang fikk jeg skreket meg til å dumpe en pose glass og metall fordi jeg uansett skulle inn og sette fra meg ei oppvaskmaskin. Helst ville de at jeg skulle kjøre 4 kilometer til en container, så kunne de heller komme og hente det der.

Når jeg sorterer, så tenker jeg ikke større på det enn at jeg gjør kommunen en tjeneste. Jeg kunne jo dumpa det i ei grøft, eller stabla det rundt en hyttecontainer, slik at kråka kan røske løs på det. Da jeg kjøpte meg ny TV var den godt pakka inn i isopor. Når jeg olle fikk levert det gratis satte jeg heller bilen i revers og dro hjem igjen.

Full av forargelse pakka jeg full alle søppeldunkene med isopor i håp om at de skulle føle på angeren. I ettertid ser jeg at det var som å ringe inn til et kundesenter å rive kjeft over et system vedkommende som svarer mest sannsynlig ikke har noen påvirkningskraft overfor. Sannsynligheten er bortimot ikkeeksisterende for at søppelmannen og dama i bommen sitter i lunsjen og klarer å legge sammen at den isoporen han fant i restavfallet må være den isoporen hun nekta noen å levere gratis. Men jeg prøver allikevel. Noen må jeg jo få lov til å la det gå utover?

Jeg kan godt være miljøbevisst hvis det er praktisk og ikke fører til noen form for ulemper. For eksempel så bruker jeg tøyposer i butikken. Ikke fordi er mer miljøvennlig, men fordi de i plast hoper seg opp under vasken. At det tar 10-20 år før posen brytes ned er ikke noe jeg reflekterer så mye over.

Men, så leser jeg at miljøregnskapet for ett års kildesortering tilsvarer en flytur Stavanger-Trondheim. Og de turene har jeg hatt 62 av det siste året. Kanskje er ikke kildesorteringen til annen nytte enn at jeg skal føle meg bra. At det innerst inne gjør godt å vaske kjøttdeigpakken med Zalo, og ikke mer. Det ser jo utrolig stygt ut når det ligger dritt slengt rundt om. Ei tomflaske bruker eksempelvis 450 år på å forsvinne, så fremt ikke vinden hjelper den avsted. En real storm kvitter seg med det meste over natta, og det ville jo ha lettet samvittigheten betraktelig.

Slik sett er det bare å sparke dritten på sjøen. Havstrømmene er nemlig slik at alt til slutt havner i Nord-Atlanteren. Der kan fraktskipene visstnok kjøre i dagevis kun omringet plastsøppel. Og dit har jeg ikke tenkt meg uansett, så det driter jeg i.

- Ute av syne, ute av sinn.

ØRJAN STRØMMEN