Kommentar
Tenk deg: Kommunen gir etter og forteller hvem som sendte dem bilde av den ulovlig høye grunnmuren. Varsleren får skikkelig pes fra utbyggeren i ettertid og stemninga i bygda blir enda mer forsuret. Hvor sannsynlig er det at han/hun forteller neste gang noe lignende skjer? Og når det blir kjent på hele øya at kommunen blåser sine kilder, hvor sannsynlig er det at kommunen i neste runde får hjelp med slike henvendelser?
Vi ønsker ikke et samfunn av skjulte angivere. Men folk skal være sikre på at varslere (eller tipsere, som er en mer vanlig sjargong i min bransje) kan være helt trygge på ikke å bli avslørt, selv om man tar advokater til hjelp i jakten på kildene. Kommunen gjør derfor helt rett i å nekte husbyggeren å få vite hvem som klager og er fotografen av bildet. For i denne saken er fotografens identitet uvesentlig. Og noe annet vil føre helt galt avsted. Det burde også advokatkontoret Simonsen Vogt Wiig skjønt og ikke ta bryet med å sende brev til kommunen og faktura til sin klient.
Bakgrunnen er altså saken vi skrev om i sist utgave, der en hyttebygger erkjenner å ha murt høyere enn byggetillatelsen tilsier, men vil ha Frøya kommune til å oppgi hvem som sladra. Saken er etter vår kunnskap nokså uvanlig i kommunal saksgang, men ikke helt uvanlig i den bransjen jeg jobber. På samme måte som kommunen nå forsøksvis blir presset, hender det at vi blir spurt/presset/truet med å oppgi "hvem som har sagt det". Kildebeskyttelse er ikke en taushetsplikt i mediene, men likevel en absolutt verdi i rettsstaten. Enn hvor uskyldig saken kan virke, så er prinsippet 100 prosent nei. For det handler om vår tillit her og nå og i framtida, på samme måte som det i ovennevnte tilfelle handler om kommunens tillit og troverdighet og muligheter i framtida.
Kommuneadministrasjonen vurdrerer det slik at tipseren har stor interesse i at identiteten på denne ikke blir offentliggjort, og det vurderes å kunne medføre personlig ubehag for vedkommende. Gjennom sin advokat har hyttebyggeren klaget inn kommunens avgjørelse om ikke å gi fullt innsyn i byggesaksmappen slik at hun kan få vite hvem som har tipset kommunen. I klagen krever utbygger attpåtil at kommunen dekker "nødvendige sakskostnader", altså advokatutgiftene. Antakelig bunner det i mye frustrasjon over at en eller annen har sagt fra.
Advokaten bestrider kommunens lovanvendelse, men burde på vegne av klageren heller spørre seg: hvilken forskjell skulle det utgjøre å få vite navnet? Det er utbygger som har gjort en feil (bygget for høy mur) og da spiller det ingen rolle hvem som har tatt bildet. Og: på hvilken måte kan advokaten hevde at offentliggjøring ikke vil medføre ubehag for varsleren, når den samme viser til "turbulensen" på stedet?
Frøya kommune viser til en uttalelse fra Justisdepartementet for å underbygge standpunktet sitt. Her står det bl.a. "I utgangspunktet (...) vil en tipsers identitet anses som et personlig forhold belagt med taushetsplikt etter forvaltningsloves paragraf 13 første ledd nr. 1, men dette kan vurderes annerledes etter konkret vurdering av tipsets art og tipserens interesse av konfidensialitet."
- Det i denne sammenhengen gjort en helhetsvurdering ut fra varslerens behov for beskyttelse. Varselet anses for å være fremsatt med saklig motiv og ikke i sjikanehensikt, skriver kommunen.
Det er godt at kommunen er bevisst på å gi sine kilder et reelt vern. Men saken er klaget til Fylkesmannen. Vi håper man kommer til samme konklusjon her.
Bjørn L. Rønningen
redaktør,
lokalavisa Hitra-Frøya