Det kommer to kvinner ut fra en leilighet i andre etasje på asylmottaket i Gammel-Fillan. Leiligheten er ikke mye større enn en studenthybel. Her bor det to voksne og to barn. I gangen står det et kjøleskap og et garderobeskap. Over døra til badet henger det tre norske flagg. Gangen er skilt fra stuen med en rød gardin. Stuen fungerer også som soverom. Ei køyeseng og to madrasser på gulvet fyller mesteparten av plassen. Her har Mustafa bodd med sin kone og to små barn i over ti måneder.

I underkøyen på køyesengen ligger Mustafas kone, Majd, godt gjemt under ei dyne. Hun svetter og fryser om hverandre. Den ene sønnen har lagt en våt klut på kvinnens panne. Oppholdsrommet er svakt opplyst og det henger tunge gardiner foran vinduene. Nesten oppå moren ligger Mohammed (9), og stryker Majd på hodet. Det er tydelig at han ser alvoret i situasjonen.

- Mohammed låste seg inne på badet i går og gråt, forteller Mustafa. Den yngste sønnen til Mustafa og Majd, Ammar (4), sitter i sofaen som er klemt mellom et skrivebord og veggen. Han spiller bilspill på en gammel laptop.

Sluttet å spise

For en drøy uke siden fikk beboerne på Hitra asylmottak beskjed om at mottaket skulle avvikle driften. Migrantstrømmen har vært mindre enn myndigheten hadde beregnet, og per i dag er bare 60 % av plassene i norske asylmottak i bruk. Reaksjonene på nedleggelsen har vært blandede.

- De vil sende oss nordover til Kåfjord, forteller Mustafa. Familien til Mustafa ønsker å bo på Hitra. Her har guttene begynt på skolen og fått venner. Mustafa og Majd har funnet seg godt til rett og begynt å skape et nettverk. Da Majd fikk høre at de blir sendt bort, sluttet hun å spise. Hun ble redd og sjokkert. På lørdagen hadde hun gått tre dager uten mat og fått i seg minimalt med drikke.

- Hun sier at hun vil bli på Hitra, enten får hun leve her eller så vil hun dø her, sier Mustafa som er tydelig preget og svært engstelig for sin kone. Familien kommer fra byen Idlib nordvest i Syria, der borgerkrigen har rast siden 2011. Kravet om et fritt land med demokrati som styreform ble møtt med vold og utløste borgerkrigen.

- Vi flyktet til Norge fra krig fordi Norge er et demokratisk land, og er det beste landet i verden for kvinner og barn å bo, forteller Mustafa.

Vil gi noe igjen til Norge

Da familien flyktet høsten 2015 hadde mesteparten av familien og vennene blitt drept. Idlib er hard rammet av krigen, og i august i år slapp Russland bomber over et sykehus ikke langt fra byen. I juli i år brøt al-Quaida våpenhvilen da byen ble rammet av et luftangrep. Familien la ut på den strabasiøse veien fra Syria til Norge i september i fjor. Først tok de seg til Tyrkia, før de ble plassert i en gummibåt for å komme seg inn i Europa, via øya Samos i Hellas. De reiste om natten og båten var overfylt. Barna gråt og var redde. Videre dro de gjennom Makedonia, Serbia, Kroatia, Østeriket, Sverige og til Norge.

- Stort sett gikk vi. Noen ganger var vi heldige og fikk sitte på buss eller tog. Vi sov på gata og prøvde å holde oss varme, forteller Mustafa. Da de kom til Norge ble de først plassert i Lillehammer. Etter to måneder havnet de på Hitra. Mustafas familie er blitt veldig glad i Hitra. De ser på det som sitt nye hjem og ønsker å bli norske statsborgere. De ønsker å lære norsk og arbeide. Mustafa går på skole for å lære språket.

- Vi vil gi noe igjen til landet som har tatt imot oss og reddet livene våre. Vi trenger ikke mye, bare en jobb og tak over hodet. Jeg vil ta hvilken jobb som helst bare familien min får bli her, sier Mustafa.

Flytte eller bli kastet på gata

Mustafa sier han har snakket med Hitra kommune.

- De sier ja til at vi kan få bo her, men integrerings- og mangfoldsdirektoratet sier nei. Valget familien har er enten å flytte til Kåfjord, eller bli kastet på gaten, sier han.

Familien ønsker hjelp til å få bli. Mustafa er engelsklærer og Majd er barnehagelærer.

- Folkene her har tatt så godt imot oss og behandler som mennesker. Det er ikke en selvfølge at det skjer, mener Mustafa når lokalavisa møter familien lørdag formiddag. Utover lørdagen blir Majd dårligere. Hun bli blekere og får hodepine. Hun mumler noe og prøver å snakke, men det er tydelig at hun ikke oppfatter hva som blir sagt til henne. Når hun prøver å reise seg faller hun.

- Vi har reist så mye. Livet vårt er revet opp med roten, og vi ønsker ikke å dra til enda en plass og begynne på nytt. Vi vil være her hvor vi trives og hvor familien min føler seg trygg, sier Mustafa.

På sykehuset

Lørdag kveld er Majd så dårlig at hun blir fraktet til Orkanger sykehus med ambulanse. Mustafa er med henne. På telefon mandags morgen forteller han at de fremdeles er på sykehuset, og at kona er i veldig dårlig fysisk og psykisk form. Han vet ikke hvor lenge de må bli, og han er engstelig for guttene. Kona vil enda ikke ta til seg næring, men får væske intravenøst.

Mustafa selv er utslitt. Han har sovet minimalt de siste dagene og har sittet på gulvet ved senga og holdt konen sin hånd. Han har tatt seg av barna, laget mat og fått dem på skolen. Han er lei seg for at ingen kan gjøre noe.

- Dette er ikke slik Norge er. Norge er et inkluderende land der det å integrere migranter er viktig. De hjelper de som er i nød og følger menneskerettighetene, sier Mustafa. Han ber innstendig om hjelp til å redde familien.

72 44 04 00 post@hitra-froya.no