Fra sidelinja
Skjønt tror jeg egentlig ikke mannen syns så synd på seg selv.
Mannen gjør som regel ikke det. Med mindre han hoster og har over 37,5 i feber – da er det skikkelig synd på mannen, men sånn bortsett fra det kan jeg ikke huske å ha sett at mannen har syntes spesielt synd på seg selv. Men nå … Nå er mannen forvirra og lei seg og flau. Det bør han i alle fall være, mener kvinnen. For dess flere kvinner som skriver #metoo på sosiale medier – dess mer lutrygga og forsakt bør mannen bli.
Det har nemlig vært lite positivt rundt mannen i høst. Så snart Trollpikken var limt sammen igjen og fjellet Mannen hadde lagt seg til ro og ikke lenger var en fare for lokalbefolkningen, starta kampanjen mot den andre mannen. Han på to bein og et fullstendig ustyrlig lem. I alle fall om vi ser på den enorme mengden med historier om seksuell trakassering som har kommet opp til overflaten i forbindelse med #metoo-kampanjen. En kampanje som oppsto blant skuespillere i Hollywood tidligere i høst, og som for et par uker siden for alvor nådde oss.
En skamplett for arbeidsgivere som har latt dårlig oppførsel og krenkende holdninger få gli umerkelig forbi. En påminnelse om at du ikke skal tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.
Det har kommet en del historier til overflaten de siste ukene. Grove historier om overgrep utført av personer i lederposisjoner mot kvinner – totalt uakseptabelt selvfølgelig, forkastelig og ikke minst ulovlig. #metoo-kampanjen har klart å sette fokus på et samfunnsproblem som har fått altfor liten oppmerksomhet: Sjikanering, trakassering og dårlige holdninger.
Men midt i denne massive kampanjen, som først og fremst dreier seg om menns dårlige oppførsel mot kvinner, har jeg et behov for å ta et skritt til siden og se nærmere på hva som egentlig foregår. For jeg kjenner meg rett og slett ikke igjen. Jo, selvfølgelig kjenner jeg til at det foregår trakassering og ubehagelige tilnærmelser fra det motsatte kjønn. Vi har alle historier om en litt for tett dans, en invitasjon av seksuell og ubehøvlet art, en kommentar som ikke var helt heldig. Jo, dette kjenner jeg til i aller høyeste grad, men det er omfanget jeg snakker om.
For stadig oftere ser jeg at alvorlige overgrep – som starta hele #metoo-kampanjen – blir satt i samme kategori som ufine kommentarer, et feiltolket signal og klumsete humor. Total mangel på differensiering. En voldtekt eller maktmisbruk av seksuell karakter kan ikke settes i samme bås som en litt for lang klem, eller en kommentar om lengden på skjørtet eller størrelsen på rumpa. Det ene er et overgrep; en ulovlig og forkastelig handling utført av en kriminell. Det andre er en lite gjennomtenkt kommentar, som i beste fall var ment som et kompliment fra avsenderen, men i verste fall skaper ubehag hos mottakeren.
Alt blir rota sammen til en grumsete #metoo-grøt. Kokt av en grå masse av kvinner, som ikke nødvendigvis har opplevd trakassering selv, men som på vegne av andre er sinte. Eitrende forbanna, faktisk. På ALLE menn. Og indignert og krenka på vegne av ALLE kvinner. Det har gått så langt at jeg vurderer å gå over fra å være feminist til å bli maskulinist (et ord jeg fant på i farta, men som jeg tror det kan bli sterkt behov for om dette fortsetter). Debatten har blitt så stigmatiserende og ensidig at jeg nå har et behov for å si: #notme.
For er vi kvinner så mye bedre? Ja, okei … Kanskje litt. Vi kvinner er alltid litt bedre. Men det finns svin blant oss òg! Svin som ligger med sjefen sin på julebordet, og som mandagen etter går inn på kontoret hans og krever høyere lønn. Ja, dette har jeg hørt en kvinne skryte av. Kvinner som roper ”Coca cola light-break” hver gang de ser en håndverker under 30. Kvinner som ligger med overstadig berusa menn. Eldre kvinner som legger seg etter unge menn, som må løpe i dekning for å komme seg unna. Kvinner som kommer med nedsettende kommentarer av seksuell art om det motsatte kjønn. Er det greit? Er det greit fordi vi er kvinner, liksom. Det undertrykte kjønn som omsider skal ta hevn? Nei.
Det er mulig jeg har vært heldig. Det er mulig jeg har hatt ekstremt flaks med mine arbeidsgivere og mannlige bekjentskaper. For jeg er omgitt av menn som spiller på lag og støtter meg i valgene jeg tar. Menn som gir meg tillit og som stoler på meg og den jobben jeg gjør. Jeg er omgitt av menn som tar vare på meg når jeg ber om hjelp, menn som trøster når jeg trenger det, og som er kompiser jeg kan stole på. Min beste venn er en mann. En av de beste. En mann som aldri har tråkket over grenser. Livet mitt hadde vært kjedeligere uten ham.
Min sønn skal snart bli en mann, og han har respekt for kvinnen, han. Og for jentene. Er det ham dere ønsker å hevne dere på? Håper ikke det.