FRA SIDELINJA:

Det pågår en kommunereform her til lands. Noen snakker om å forene Hitra og Frøya. Herre Jesus!

Da jeg vokste opp, sto ikke frøyværingene særlig høyt i kurs på Hitra. Det var rare folk! Noen av oss slet til og med litt med dolmøyværingene, selv om det hadde vært bru over til dem i over 20 år. Noen snakket om å sprenge brua under kraftig østavindsrokk, slik at Dolmøya drev over til frøyværingene.

Jeg tror ikke hitterværingene var favoritt-arten til folket på Frøya heller. Som ung journalist ble jeg kalt ”di moiddræv!” av en mausundværing som ikke likte at en hitterværing skulle skrive om Frøya. Da vi krasjet en datsun i berget inni Gurvikdalen, var det ei dame som sa ”Godt ått dæm!”. Jeg ble skremt ut av et boforhold på Frøya av et spøkelse. På Sula ble jeg og andre unge fotballspillere fra Hitra, småsteinet på veien hjem – særlig hvis vi hadde gått seirende ut av oppgjøret. Det var ikke mange som snakket om kommunesammenslåing!

En av mine gammelonkler på Hitra sluttet med slektsforskning i det øyeblikket han fant en frøyværing i anerekka. Da var det f… ikke artig lenger! Forfaren var født i 1808 på Hamarvika, men flyttet til Ansnes i 1832.

Fra gammelt av – da båten var framkomstmiddelet over Frøyfjorden – var det mye samkvem de to folkeslagene imellom. Da kunne til og med frøyværinger og hitterværinger forelske seg i hverandre og bli smidd i hymens lenker. Det var ingen som reagerte. Det var hyggelig forbrødring.

Men så kom bilen.

Plutselig var det mer spennende å kjøre fra gård til gård på egen øy, og lokalpatriotismen økte i takt med faren for innavl. Selvsagt ble det en viss endring da fergene kom i 1964. Da kunne man besøke hverandre over fjorden, men jeg tror ikke det skjedde i særlig grad. Frøyværingene kjørte stort sett rett over Hitra for å rekke ei ny ferge. Hitterværingene hadde ikke noe å gjøre på Frøya, annet enn å spille fotball- og håndballkamper og kanskje vise fram Titran til fjerne slektninger fra en annen landsdel. Det ble ikke særlig med svermeri av det.

Fart i samkvemet ble det først da Bjørn Giske & Co gravde tunneler i havbunnen og gjorde det mulig å kjøre mellom øyene til alle døgnets tider. Med Frøyatunnelen skjøt arbeidsinnvandringen fart – begge veier. Alle kjenner vi en hitterværing som jobber på Frøya, og omvendt. Og i dag blir de ikke lenger sett på som forrædere. Vi har etter hvert flere eksempler på hitterværinger og frøyværinger som stifter bo sammen igjen. Og blir lykkelige.

Men bestevenner er vi vel ikke blitt? Så ærlig må vi kunne være. Vi mennesker har jo alltid vært litt skeptiske til naboen. Hekken som vokser vilt. Plenklippinga for sent om kvelden. Den høye musikken.

Vi hater det, når uvitende folk på fastlandet, roter mellom om vi er fra Hitra eller Frøya, og gir inntrykk av at det går for det samme.

”Du var vel fra Hitra, var du ikke…?”

”Kaller du meg hitterværing!? Nei, vet-du-meg-hva!!!”

Noen mener en kommunesammenslåing er en god ide? ”Hitra når du vil – Frøya hvis du må”, sier hitterværingene. Frøyværingene sier sikkert noe de også. Hvordan skal vi kunne bli enig om nytt kommunenavn? Hitra-Frøya? Frøya-Hitra? Hitya? Frøtra? Og hvor skal kommunesenteret ligge? Skal vi grave ut ei ekstra lomme i Frøyatunnelen og bygge rådhuset der, midt i Frøyfjorden, med 2652,5 meter til hver øy. Og hvem skal være ordfører? Kanskje må det være et menneske med en forelder fra hver av øyene? Eller en objektiv polsk arbeidsinnvandrer? Hvem skal ofre sitt kommunevåpen? Kan vi få hjorten til å gape over en av fiskekrokene?

Å pare Hitra og Frøya blir neppe enkelt. Noe sier meg at de to øyene kanskje ikke har samme legning engang.

Nei, nå ble jeg veldig negativ. Beklager. Krangelen er da vel bare vennskapelig, slik to søsken kjemper om reviret. Selvsagt er det en teoretisk mulighet for at vi kan få til en sammenslåing. Jesus gikk på vannet. Mora hans var jomfru. Det grodde hår på Olav Haraldsson lenge etter at han ble drept på Stiklestad i 1030. Alt er mulig.

William Shakespeare skrev dog i 1595 at miraklenes tid var forbi. Det gjenstår å se.

KRISTER OLSEN