De fleste kjenner Jan Kjølsø fra Barmfjorden som en engasjert løpetrener og inspirator for de afrikanske flyktningene som de siste fem årene har kommet til og hatt tilhold på øyene. Det siste halvannet året er Kjølsø blitt fulgt av en frilanser i NRKs Radiodokumentardelingen, som har laget en drøyt halvtimes radioprogram om mannen og hans løperøm.

- Det har vært et sant pes å ha en mikrofon alltid i nærheten, men det har også vært morsomt, sier Kjølsø selv.

- En snodig masterplan

Lørdag er det premiere på ”Mr. Jan og hans afrikanske løpedrøm” på NRK P2. Radiodokumentaren sendes klokken ti i forbindelse med kanalens Ekko Helg-sending.

- Jeg laget denne dokumentaren fordi Kjølsø, eller Mr. Jan som han helst kalles blant afrikanerne, har en sterk vilje som setter både flyktningene og lokalbefolkningen på prøve. For Kjølsø har en snodig masterplan: Den tidligere maratonløperen ønsker å stable på beina landets beste løpeklubb ved å importere håndplukkede asylanter og flyktninger til Hitra og Frøya. Det skal bli alt annet enn enkelt, sier programskaper Øystein Lie, frilanser, fotograf, ivrig løper og forfatter av boken “LØP – en roman om hvordan joggebølgen tok en mann” og legger til:

- For Mr. Jans engasjement for afrikanerne splitter ikke bare løpeklubben og lokalsamfunnet - hans egen familie deles inn i to leire, forteller Lie.

Løper fra vonde tanker

Mr. Jans afrikanske løpedrøm startet for fem år siden. Et flyktningmottak med ti-femten afrikanere var kommet til Hitra, og det var da Mr. Jan fikk sin altoppslukende idé: Afrikanerne er jo viden kjent for å ha lette bein. Kjølsø tenkte at han også kunne utgjøre en liten forskjell.

- Se for deg selv: Du kommer fra en helt håpløs situasjon i hjemlandet, du stikker av fra krig, tyranni og diktatur. Så kommer du til et asylmottak, men hva er det som skjer der? Ingenting. Du er kun overlatt til deg selv. Du bruker dagene på å sove og gruble. Det er ikke bra – verken for asylanten eller det norske samfunnet, sier Kjølsø i radiodokumentaren.

I dokumentaren framgår det at Kjølsø bruker så vel byråkratiske snarveier som andre uortodokse metoder for å knytte nære bånd til asylantene: Kjølsø gir nemlig de ankomne asylantene treningsutstyr, nye joggesko og den røde treningsjakken til Hitra Friidrettsklubb. Men ikke sånn uten videre. Mr. Jan ber afrikanerne om først å signere på en kontrakt som forplikte dem til å løpe for klubben.

Alt dette i det godes tjeneste, påstår Kjølsø.

- Og så kommer du til Hitra og Frøya, helt pasifisert og vant til bare å sove. Men så blir du vekket opp, og blir nødt til å trene fordi du er dum nok til å tro at du har signert på en kontrakt som gir deg gratis treningssko. Men det er en person her som ikke gir deg fred, som kakker på døren din og sier at nå må du komme deg ut og trene, sier Kjølsø.

Familien delt i to

I radiodokumentaren innrømmer Kjølsø at det å brenne for løping og afrikanerne, har sin pris. Hans egen familie er delt inn i to leire.

- Familien er splittet i synet på mitt engasjement for afrikanerne. Jeg har to sønner. Den eldste, Nils Jacob, løper med oss i Hitra Friidrettsklubb. Den andre vil ikke trene med oss. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje han mener jeg bruker for mye tid på afrikanerne? spør Kjølsø seg selv.

Mr. Jan har en samboer som i tjuefem år har fått merk mannens hjerte for løping. Verken den yngste sønnen eller samboeren vil snakke med i NRK. De mener denne saken og radiodokumentaren på P2 er Jan Kjølsøs bord.

- Hun mener jeg bruker altfor mye tid på afrikanerne, og jeg innrømmer: Jeg er håpløs, sier han.

Utsatt for rykteflom

I begynnelsen, vi snakker om rundt år 2010, var Kjølsø selv litt skeptisk til afrikanerne. Men så tødde han opp i møtet med den nye kulturen.

- I starten var afrikansk lune eller kultur ukjent for meg. Men så ble jeg mer og mer fascinert av måten de snakket med hverandre på, måten de ga hverandre oppmerksomhet på. Afrikanere er generelt varmere og mer fysisk i sin tilstedeværelse enn nordmenn flest, kort sagt mer imøtekommende, sier Kjølsø.

Og som vanlig kommer ryktene sist til den det gjelder. Også for Kjølsø. En dag kommer kona hjem fra jobb. Snakket var gått på øyene i lang tid.

- Det var helt ville rykter. Det var ikke snakk om at jeg skal ha hatt forhold til en dame, men flere. Rykter gikk også ut på at jeg var blitt far, og at jeg hadde en ny unge på vei, sier Kjølsø i P2-dokumentaren.

Ingen heder og ære

For det er Mr. Jan som organiserer treningene, først ved å sende ut meldinger på Facebook, sms eller epost, siden ved å ringe for å minne på når og hvor det skal løpes. Det er gjerne Mr. Jan som henter og bringer afrikanerne til og fra trening, og med avstandene der ute på øyene går det flere med å timer med planlegging for å få gjennomført én eneste treningsøkt.

- Hvis du spør meg hvorfor jeg gjør dette, så svarer jeg: Aner ikke, har ikke peiling, sier Mr. Jan.

Sønnen, Nils Jacob Kjølsø, som sammen med faren sin løper sammen med afrikanerne, lurer også på hvorfor.

- Det er i alle fall svært lite heder og ære å hente. Hvor han henter energien sin fra, har jeg rett og slett ikke peiling på, sier Nils Jacob Kjølsø.

PS: Radiodokumentaren kan også høres via nrk.no sine sider i løpet av kort tid.