Anmeldelse

- Foss legger ut på en spennende forskningsferd for å finne opphavet til tradisjonen – og han mener å finne det

Årbok for Fosen med historien om Guri Kunna.

Årbok for Fosen - 2018 

Kultur

Fosen historielag kom før jul med en ny utgave av Årbok for Fosen, den 57. i rekka.

Årboka er redigert av Per Ole Sollie og Svein Henrik Pedersen og er i år på 190 sider. Boka inneholder flere store artikler. To av dem har «kirkelig» tema, en tredje har tema fra det folkelige truslivet.

Her er Per Christiansens anmeldelse av boka:

Fosen historielag kom før jul med en ny utgave av Årbok for Fosen, den 57. i rekka. Årboka er redigert av Per Ole Sollie og Svein Henrik Pedersen og er i år på 190 sider. Boka inneholder flere store artikler. To av dem har «kirkelig» tema, en tredje har tema fra det folkelige truslivet.


Guri Kunna

Det siste gjelder Johan G. Foss’ artikkel «Guri Kunna – kven var ho?». Guri Kunna er den mest kjente av de underjordiske i Fosen. Spørsmålet om hvem hun var, blir likevel stående ubesvart, men den grundige utredningen gir i hvert fall et godt bilde av hva folk forbandt med denne sagnfiguren og hvilke krefter hun representerte. Med et vidt regionalt blikk undersøker Foss variantene av sagnmaterialet om Guri, fra Nordmøre til langt nord i Nordland. Guri Kunna var ikke den samme overalt i dette store området, der hun i hundrevis av år har vært en del av folks bevissthet.

Guri Kunna- tatue av Petter Reppe. Foto J.G.Foss 

 

Guri framtrer i folketrua som et vette som en måtte verne seg imot. I sagnmaterialet beskrives hun likevel sjelden som vond, men hun kunne rå over vind og vær, fiske og fangst. Men det finnes én tradisjon der hun framstår som mild, vakker og høvisk. Denne tradisjonen skiller seg sterkt ut fra den øvrige tradisjonen, og Foss legger ut på en spennende forskningsferd for å finne opphavet til tradisjonen – og han mener å finne det.



Dikterpresten på Hitra, Rasmus Rosing

Hitra fostret på slutten av 1600-tallet en prest som i sin samtid ble regnet blant de fremste poeter i Danmark–Norge. Det var Rasmus Claussøn Rosing, sokneprest på Hitra fra 1675 til 1707. Han må kunne regnes som en av Hitras store sønner. Han levde samtidig med Petter Dass og Dorothe Engelbrektsdotter (den siste var han også i slekt med), og han ble i sin samtid ikke regnet for å stå tilbake for de to andre.

I årboka bidrar Lars Rottem Krangnes med del 2 av «Diktarpresten på Hitra». Del 1, om Rosings liv og levnet før han kom til Hitra, stod å lese i Årbok for Fosen 2016. Krangnes gir oss et meget grundig innsyn i det virke Rasmus Rosing hadde i Hitra prestegjeld, som han overtok etter sin bror, Oluf Rosing.

Rasmus Claussøn Rosing 

 

På Dolm prestegård skrev Rasmus Rosing salmer, religiøse dikt og annet. 34 tekster ble trykt som bok i København i 1696, under tittelen «Den grædende Jeremias og Siungende Salomon». Rosing mestret godt barokkens litterære stil, med omskrivninger, metaforer og ordspill. Men denne stilen gikk etter hvert av moten, og Rosings heder med den. Boka er i dag bare kjent i seks eksemplarer. Den er digitalisert og gjort tilgjengelig av Nasjonalbiblioteket.


Ørlandsmissalet

Ei mer kjent bok med religiøst innhold er «Missale Nidrosiense», messeboka som erkebiskop Erik Valkendorf fikk trykt i København i 1519. Samtidig fikk han trykt ei bønnebok, «Breviarium Nidrosiense» i Paris.

Disse to bøkene markerer starten på den moderne norske bokhistoria. Det var første gangen man fra norsk hold tok i bruk trykkekunsten. Missalet og breviariet er praktverker som i dag er bevart bare i noen få eksemplarer. De 500 år gamle bøkene er viktige historiske dokumenter, og de inngår nå i Norges dokumentarv og dermed i UNESCO’s Memory og the World.

Missalet og breviariet skulle spres ut til alle prestegjeld i hele erkebispedømmet (Norge og vesterhavsøyene). Men de påkostede praktverkene fikk kort levetid. 18 år etter at de var trykt, ble Luthers lære innført (1537) og den katolske messe- og tidebønnsordningen ble avviklet. Missalet ble likevel brukt som hjelpebok i lang tid etter reformasjonen.

Et av de bevarte eksemplarene av missalet stammer fra Ørlandet. Det er komplett, med 606 sider, og har musikknotasjoner utfylt for hånd. Det har i tillegg noen håndskrevne innførsler som bl.a. nevner innvielsesdagene for kirka på Nes og kirka i Åfjorden. Dette var kirker som på reformasjonstiden lå under Ørland prestegjeld.

Det er prisverdig at Årbok for Fosen markerer 500-årsjubileet for «Ørlandsmissalet». Missalet er nå digitalisert og ligger på Nasjonalbibliotekets digitale bokhylle.


Dybdahls plansjer

Audun Dybdahl skriver i årboka om amtskolestyrer Peter Dybdahl og hans velkjente naturfagsplansjer. Peter Dybdahl fra Rissa var en begavet gutt, som i 1862 gikk ut fra Klæbu seminar med beste karakter. I 1879 ble han lærer ved Amtsskolen i Søndre Trondhjems amt, og var knyttet til denne skolen resten av sitt yrkesaktive liv, fram til 1910. Skolen flyttet fra bygd til bygd, inntil den i 1902 fikk fast tilhold på Strinda.

Dybdahl var en engasjert lærer, og hans virke ved amtsskolen var et livsverk i seg selv. Men han ble også kjent og æret for det store plansjeverket som han ga ut, først på Bruns bokhandels forlag i Trondheim i 1880–82. Plansjene av menneskets anatomi, dyr, fugler og fisk var tegnet av ham selv. Aschehougs forlag i Kristiania tok senere over utgivelsen, og plansjene ble trykt spredt over hele landet. De ble også utgitt i Sverige, Finland og Nederland. Dybdahl laget også veggkart, og han nektet seg heller ikke et forsøk på å finne opp en «evighetsmaskin», som rett nok gikk på bølgekraft (havbølger).


Mye mellom himmel og jord

Innholdet i årboka er bredt og mangslungent. Harald Andresen nedtegner minnestoff fra Dueskar-grenda i Stjørna, mens tidligere redaktør Kolbjørn Aune drøfter de to gårdsnavnene Tennel og Tønnøl i henholdsvis Lensvik og Nes i Bjugn. Marcus M. Bull er kjentmann på en vandring mellom ulike skjerp på Hitra. Håvard Moe gjennomgår generasjoner av lensmenn, både Moe-slekta i Hemne og andre «lensmanns-dynastier» i Fosen, og han følger lensmannsfunksjonen tilbake til middelalderen.

Fraktebåten M/k «Livli II» 

 

Fra en mangeårig bidragsyter, avdøde Bernhard Nålsunds arkiv, har redaktørene hentet fram en gammel skrekkhistorie om forholdet mellom same og bonde i Åfjorden, der leseren sjøl kan avgjøre hvem som var verst.

Ille for alle så det ut til å bli da vulkanen Katla hadde sitt store utbrudd i 1625. Redaktør Sollie finner i sin andre artikkel i årboka svar på spørsmålet om askeskya nådde så langt nord som til Fosen.

I årbokas siste artikkel skriver Arnfinn Volden om fraktebåten M/k «Livli II», som drev fraktefart mellom Trondheim og Kristiansund fra 1938 til slutten av 1960-tallet. Her får vi presentert lokalhistorien og samfunnsutviklingen sett fra fraktebåtene, med mange gode tidsbilder, interessante detaljer og herlige episoder.


Sluttkommentar

Med så vidt lange, lærde og til dels «tunge» artikler som årboka presenterer i år, kunne det gjort seg med en sammenfatning av de enkelte artiklene. Uten hjelp av et resymé kan det være vanskelig for en leser å danne seg et helhetlig bilde og få tak i konklusjonene. Ofte kan det også virke gunstig for forståelsen å lese en oppsummering først og deretter gå løs på hele teksten.

Mannsdominansen er for tida massiv i Årbok for Fosen – men neste år kommer kvinnene sikkert sterkere tilbake?

Illustrasjonene i boka er mange og gode. Boka er solid innbundet og god å holde i handa. Gleden ved boka er dermed i første omgang rent fysisk, før innholdet etter hvert gir den åndelige opplevelsen.


Per Christiansen

Per Christiansen