FRA SIDELINJA AV BJØRN NILSEN

Mange har våren øverst på årstidslista si, og det e sant: Når snøen bråne og allting spire, da øke både livsmotet og tiltakslysten. Spørsmålet blir likevel om ikke høsten på flere måter stikker av med favorittstemplet. Den har varme og nattsvarte augustkvelda, med ettertanke og blikkstille sjø, med ro i sjela og kjølig kvitvin på verandaen mot leia før midnatta.

Før innhøstinga for alvor tar te. Høstinga av frukt og bær som har samla glød og saft og antioksidanta gjennom den fenomenale langvarige seinsommarn. Den som har gitt oss sol og sydenvarme i bortimot trevækka – æ har ikke opplevd maken siden æ bosatt mæ på Hemnskjeøya for mer enn tjue år siden!

Dårlig starta den her sommern, med silregn og tunge skya. Men så slo været om så det grein, for ikke å si skein. Med speilblankt og sydenvarme, te og med om nættern.

Og resultatet kom. For sjøl om æppeltrærn og morelltræet si overdådige blomstring visna og nærmest råtna i regnvær og fukt, slo plommetræet te med ei æventyrlig rikeligheit av kart, samt at stikkelsbæra og særlig bringebærbuskan overtraff all forventninga.

Dermed ble innhøstinga en sødmefylt fryd, og naboer kunne overraskes med soddbøtter fulle av søtsyrlige bringebær – både te sylting og ikke minst som dessertutskeiels med matfløte i langsomme saligheitssekunder medt i vækka.

No e æ i gang med mittt årvisse og hyggelige rituale: Saftkokern ned fra loftet, fylles med den spesielle blandinga av rips, solbær og stikkelsbær. Lite sukker tilsettes, før bærblandinga settes til damping over stor kasseroll fylt til tre sentimeter under full med vann, samt rør og slange og tut rett ned i passelig mellomstasjonskasseroll før omhyggelig og klukkende fylling på skikkelig reingjorte flasker med skrukork fra i fjor, der årstallet på merkelappen andaktsfullt rettes fra 2014 til 2015 før de settes te mørk lagring i kjølerommet.

For bruk og daglig glede gjennom hele den tilstundendes vinteren (som nesten ikke virker realistisk mens natta må soves med dyna ved sida og ikke rundttulla kroppen.)

Si omstendelige tid tar dette arbeidet. Med utregna timebetaling som nok ville minne om lengst svunne dager og tider. Men æ forestår innsatsen i overgivent humør og glad forventning om at vitaminer og oksidanter skal findrikkes med velvære i små slurker som sunnhetsbevarende middagstilbehør helt til neste sommer og ein ny velsigna høst.

Sant nok. Æ e ikke noen superdyrker i øverste champions liga for hagebruk og kokebokekspertise. Men æ skaffe mæ det æ træng og har bruk for i saftveien gjennom di her dagan og mørknandes kveldan og nættern. Og i tillægg ekte glæde og mentalt styrkende vissheit om at nåkka maskinelt og kommersielt skip av såkalt husholdningssaft heller ikke i år ska få invader mitt hus eller mitt kjølerom.

Samt at antioksidantan mest sannsynlig får fullt følge og trufast oppbakking av myriada av vitamina påklistra flerfoldige ulike bokstavnavn. Alt for å oppretthold skrivaren og særingen mot leia på Hemnskjel-øya høyst i live og i hundreprosent kamphumør – om no det igjen måtte behøves i ein eller annan viktig stor eller liten sammenheng.

Mitt eineste ønske mens æ gløtte på døgnets viktigste nyheit – værmeldinga – mått værra at sola opprættholdt makt og fullt regime om dagan, som i Syden, mens rægn og nedbør kom sildrandes loddrætt og stillferdig om nættern. Sjøl om æ innerst i sjæla godt veit at elementan i trønderværet nok vil fortsætt som før: Med sørvæst kuling i kastan, ispedd kaldt plaskrægn, ikke loddrætt, men piskandes mot ansiktet og heile min syndige kropp vannrætt og motvinds – som vanlig.

Bare at foreløpig og så læng den pågående hærligheita fortsætte, kaste æ liksælt på nakken og sei overmodig og som sant e: Den tid, den sorg!