Årets Marenoppsetning fengsler også publikum og aktører, slik framstillingen av Marens tragiske skjebne alltid gjør. Og selv om historien er den samme, griper tragedien tak i oss og fører oss tilbake til tida da Maren levde. Skuespillere, godt loset av årets regissør Anne Krigsvoll, har alle skyld i at publikum blir så til de grader fengslet av historien. Og det er det eneste skyldspørsmålet vi er helt sikre på.

Annethvert år settes amatørteateret ”Maren – dømt til døden” opp i Dolm kirke på Hitra, og i går kveld var det premiere på årets oppsetning.

Det er historien om Maren Johanne Olsdatter Jektvik som fortelles. Tragedien om Maren, som i 1849 ble halshugd for å ha tatt livet av mannen sin med rottegift, er basert på en lokal og sann historie.

Ingen oppsetninger er like. Skuespillere og regissører skiftes ut, og til og med manuset er i kontinuerlig utvikling. Nytt i år er at manusforfatter Svein Bertil Sæther har skrevet et innledningsavsnitt som prøver å si mer om hvem Maren egentlig var.

Med dette håper han å få fram også personene rundt Maren tydeligere, og samtidig minne oss om at ingenting bare er svart hvitt, det finnes mange nyanser.

Stykket tar ikke stilling til om Maren var skyld i mannens død eller ikke. Hun blir anmeldt og arrestert, frikjent, nye bevis kommer opp og hun fengsles igjen. Og til tross for usikkerhet, tvil og mangel på bevis blir Maren likevel henrettet.

Det er lett å leve seg inn i menneskene og historien, og både scenografien, skuespillerprestasjonene og lys- og lydsettingen er med på å forsterke opplevelsen.

Selv om dette i utgangspunktet er et amatørteater, er det ikke mye som får teaterstykket til å virke amatørmessig. Hovedrolleinnehaver Karen Anne Klingenberg Aalmo leverer en sterk Marenskikkelse, og hennes samspill med andre skuespillere fremkaller tårer flere ganger.

Det hele topper seg når Maren føres fram til retterstedet, og hun møter alle ungene hun har et så godt forhold til. De vil at hun skal synge for dem, slik hun har gjort så mange ganger før.

Det blir for tøft, selv for Maren, og barna tar over sangen hennes når hun ikke makter mer. Denne scenen fester seg, sammen med flere andre sterke scener. Stykket er ikke helsvart, det er dynket med humor og latter. Balansen er fin, og oppsetningen mister ikke publikums oppmerksomhet et sekund.

Selv om Maren måtte bøte med livet, er historien om henne udødelig. Marens tragedie tåler oppsetning år etter år, og vi blir fengslet igjen og igjen.

Les fyldiger omtale i fredagens papirutgave.