Filmen starter med et pang der Jones drømmer seg tilbake til hans yngre dager i kamper mot nazistene. Under krigen stjal han og hans medsammensvorne, Basil Shaw (Toby Jones) en del av Arkimedes sin Antikythera, «dial of destiny» fra de tyske nazistene. I oppgjøret kjempet de også den steinkalde nazistiske fysikeren Jürgen Voller (Mads Mikkelsen), eller Doktor Schmidt som han også kaller seg. Han skal vise seg å skape trøbbel for Jones senere i filmen. Indiana Jones våkner derimot relativt fort opp fra drømmen sin til fest og leven i byen. Året er nemlig 1969, og alles øyne er vendt mot den vellykkede månelandingen. Jones lever nå et mer stusselig, hverdagslig og tilbaketrukket liv, og mener selv at de eventyrlige reisene er over for lenge siden. Det er helt til Basil sin datter, Helena (Phobe Waller-Bridge), dukker opp, med et ønske om å finne resten av den arkeologiske skatten. Det viser seg derimot at hun har andre motiver enn farens gamle kamerat. Antikythera er ingen vanlig antikvitet. Med hjelp av dens matematiske beregninger kan den skape sprekker i tidsrommet, og dermed gjøre tidsreise mulig, noe som en gjeng illsinte nazister vil utnytte. Indiana Jones leverer fortsatt, 42 år etter at den første filmen kom ut. De typiske elementene som går igjen i alle filmene er med på å binde sammen den gamle, klassiske følelsen, med den moderne utviklingen. 80 år gamle Harrison Ford gjør som vanlig en glimrende jobb med å skildre den legendariske og folkekjære karakteren. Mads Mikkelsen og Phobe Waller-Bridge får også mye tid på skjermen og utnytter den tiden godt. Indiana Jones and the Dial of Destiny er en solid film med en magisk, gjennomført handling og vakre skuespillerprestasjoner. Terningkast: 5
Skrevet av Mille Akseth
