Helgetanker

- Øyrikets katedral

Meninger

Woow, tenker du – har vi en katedral på Hitra, Frøya og Øyrekka? Jo, nå skal du høre!

I disse tider har vi måttet avlyse gudstjenester, stenge dørene til våre gudshus for å komme sammen som mennesker og for å møte Gud. Dette synes jeg er trist og jeg lengter etter å møte dere menighet, se dere ansikt til ansikt og få lov å forkynne budskapet og dele gudstjenestefellesskapet i salmesang og bønn.

Men – vi har fått beskjed om at det sunt å ta oss turer ut i naturen. Friskluft og bevegelse er godt for kropp og sjel. Og her kommer jeg til forklaringen min om katedralen til øysamfunnet her ute på trøndelagskysten.

Naturen – Guds frie natur – som vi har i overflod av her hos oss – er den største katedralen vi kan ha. Med himmelen som takhvelving og lyset av stjerner, sol og måne. Kan det blir større og vakrere katedral? Der ute – i naturen finner vi Gud og Han finner oss. Der ute er stillheten og vi kan la tankene, bønnene, ja – samtalene med og til Gud flyte fritt. Han svarer oss gjennom alle de små og store, vakre og «rare» ting. Han har skapt den lille elven som sildrer så fint, den rare steinen som en med litt fantasi kan se likhet med en hund eller et menneske J Gud har gitt oss alle sansene, og i naturen kan vi få bruke dem fritt.

Jeg føler meg ofte liten ute i Guds natur, men ikke ubetydelig. Gud har skapt meg og Han har skapt naturen – vi er skapt til og for hverandre. I dette fellesskapet er vi i den største og vakreste katedralen vi kan tenke oss, - ikke skapt av menneskehender men av Gud selv. I denne storheten er du og jeg. Viktige personer for Herren.

Jeg gleder meg til å treffe dere igjen i kirken, men også på tur. Jeg vil avslutte med Salme 8 i bibelen;

«Hva er et menneske»;

Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har bredt ut din prakt over himmelen!

Fra småbarns og spedbarns munn har du reist et vern mot dem som står deg imot, for å gjøre ende på fienden og hevneren.

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der,

hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?

Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære.

Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter: småfe og storfe i samlet flokk, de ville dyrene på marken,

fuglene under himmelen og fisken i havet, alt som ferdes på havets stier.

Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden!

Kjære menighet – kjære alle dere som leser dette; Herren velsigne og bevare dere. Herren la sitt ansikt lyse over dere og være dere nådig. Herren løfte sitt åsyn på dere og gi dere fred!

Birgith prest!