Siden i fjor høst har det rullet og gått en såpeopera i norsk politikk der hovedrollene tilfaller Sindre Finnes og Erna Solberg, Sandra Borch og Ingvild Kjerkol. Alt kan kokes ned til juks og bedrag og alle slags forsøk på å slippe unna.
Det dreier seg om aksjespekulasjon fra Statsministerens kontor gjennom åtte år, noe Sindre Finnes bevisst drev med bak ektefellens rygg uten at det i ettertid fikk konsekvenser i forhold til daværende statsminister Solbergs habilitet. Begge slapp unna med riper i lakken, og for Sindre Finnes sin del ble også den forfengelige bløffen om at han var siviløkonom en ekstra belastning siden han aldri avla noen eksamen ved Norges Handelshøyskole.
– Så aldri hvor landet lå
Når det gjelder Sandra Borch og Ingvild Kjerkol, handler det også om eksamen, ønsket om å skaffe seg en tittel, forfengelighet, et steg opp på stigen, fra bachelor- til mastergrad, og begge leverte og fikk vurdert sine oppgaver i henholdsvis 2014 og 2021. Oppgavene ble godkjent; Borch med laveste karakter fordi plagiatkontrollen lyste rødt, Kjerkol og medstudent fikk toppkarakter selv om plagiatkontrollen lyste rødt.
Sandra Borch så hvor landet lå og trakk seg umiddelbart som minister. Ingvild Kjerkol så aldri hvor landet lå og har holdt det gående i flere måneder med den ene bortforklaringen etter den andre: en annen metode, slurv, redigeringsfeil, noe de fleste skjønner er et patetisk selvforsvar, arrogant, selvrettferdig og uten troverdighet.
Nå er både Sandra Borch og Ingvild Kjerkol sine masteroppgaver underkjent, men i kjølvannet av dette gjenstår det også en grundig gjennomgang av universitetenes ansvar og praksis i forhold til veiledning, opplæring og bevisstgjøring når det gjelder kildebruk, sitater og henvisninger.
Det meste er nok på stell, men når noen jukser seg til titler og eksamener, må det være effektive kontrollinstanser på plass, særlig i en tid der kunstig intelligens flytter grensene for selvstendig arbeid.