Vi flyttet til Hitra for snart syv år siden i håp om å kunne roe ned litt, senke farten og få oversikten igjen. Livet i storbyen hadde blitt et rotterace på en tredemølle på crack, og vi var slitne. Hitra fremsto som en frihavn, en fredelig oase som vi var heldige å kunne flytte til.

Visjonen vår var et rolig liv, et hjem hvor naboer banket uoppfordret på døren, og vi alltid hadde tid til en kaffe, prat og besøk. Tid til de tilsynelatende ubetydelige meningsutvekslingene, de som allikevel setter spor og får hjernen inn i nytenkende retning.

Men selv på idylliske Hitra ble dessverre ikke visjonen vår en realitet, hverdagen innhentet oss og nå har vi igjen løpt fra dag til dag i snart syv år.

I januar i år flyttet vi midlertidig til den fattige landsbygda i Kenya. Der bodde vi på den lokale skolen Eco Moyo, som ble startet av en venninne av oss for flere år siden.

I det lille huset på skolen i Kenya fikk vi en kraftig påminnelse om det livet vi egentlig ønsket, for der opplevde vi denne etterlengtede tiden, vi hadde faktisk tid til både refleksjon og kjedsomhet!

Hverdagen, fattigdommen og kulturforskjellene gjorde også at man trengte hverandre på en annen måte enn vi gjør i store deler av den vestlige verden. Vi opplevde en utveksling av nestekjærlighet som ga livet en mening vi hadde savnet. Vi kunne både hjelpe de rundt oss, og vi opplevde selv å være i situasjoner hvor vi måtte ta imot hjelp.

I den fattige landsbygda observerte vi at det var små marginer for å få hverdagen til å gå rundt, alle måtte bidra med sitt, om noen sluntra unna ville dette gå ut over for eksempel hva man hadde å spise. Barna måtte passe småsøsken, de eldre måtte samle ved, ungdom måtte gjete kveg.

Om en av brikkene ikke gjorde sitt falt alt sammen, og fikk konsekvenser.

Alle var nødvendige. Alle var verdifulle.

Her hjemme har vi mistet denne øyeblikkelige følelsen av å bidra, av å være nødvendig.

Og et savn har oppstått. Dette savnet blir ofte fylt med jakten på individualitet, hevdelser i kommentarfelt og utforskning av eget ekkokammer. Når savnet er fylles på denne måten føler man seg kanskje både nødvendig og verdifull, men er man det?

Etter hjemkomsten fra Kenya betrakter vi stadig disse to samfunnene og hverdagene opp mot hverandre. De er begge både fattige og rike på hver sin måte.

Her hjemme har vi i stor grad byttet ut reelt engasjement og tilstedeværelse, med distanserte deltakelse og konfliktskyhet.

Det er tross alt vanskeligere å sitte ansikt til ansikt å diskutere med noen man er uenig i, enn å slenge ut noe i et kommentarfelt.

Det er lettere å vise et frakoblet engasjement ved å melde seg på et nettarrangement enn det er å forplikte seg til å møte fysisk i et lokallag.

Men om vi kjenner etter, i hvilke situasjoner føler vi oss mest levende og verdifulle?

Får vår del er det åpenbart at det er i et fysisk samvær med andre at vi finner mest mening.

I samvær med andre vokser vi som mennesker og utvikles som samfunn. Men en slik hverdag forutsetter at vi prioriterer å ta oss tid, tid til å besøke hverandre, tid til fellesskapet.

Vi må finne mot til å utveksle meninger, og åpenhet til å lytte til det vi er uenige i.

Klarer vi dette har vi endelig kommet i hjem.

Hilsen Oliver & Maida Eirheim