Betinget kjærlighet og åndelighet
Nå skal jeg «banne i kirken» og driste meg skikkelig utpå. Dagens tema er åndelighet, maktmisbruk og betinget kjærlighet.
Jeg tenker at vi elsker hverandre, MEN, at vi i tillegg gjerne knytter betingelse til denne elsk. Da snakker vi dessverre ikke ren ubetinget kjærlighet, men egoistisk forsøk på dressur for egen vinning, for at vi skal kunne hente ut noe selv, for at vi skal få makt og kontroll. For når vi mennesker får makt og dermed kontroll, så føler vi oss tryggere (en underlig drivkraft det der).
Fryktkultur er et velkjent begrep i bedrifter, organisasjoner, kulturer, religioner, vår egen kirke osv. listen blir lang.
Jeg vokste opp på Ulvøya, et lite enfoldig fiskevær, der det var lett å komme inn å skaffe seg makt. Jeg tenker særlig på emisærene på bedehuset som kom med klare betingelser for sin definerte elsk og frelse. Hvis vi ikke gjorde som de sa, så var trusselen, evig fortapelse og raka vegen ned kjellertrappa. Klart vi ble livredde, vi ville jo ikke komme ned dit.
Vi levde et pietistisk liv med polert fasade, med dobbeltmoral og fordømmelse. Ydmykhet og respekt for medmennesker, var fraværende.
På skolen hadde vi kristendomsundervisning. Jeg undret meg over hvorfor det reelle budskapet om ubetinget kjærlighet, ble så elegant hoppet bukk over, og brukt for det det var verdt, til å få makt og kontroll over andre.
Dette er et gammelt knep for å kontrollere folk og skaffe seg makt. Dante skrev på 1300-tallet et skuespill «Inferno», som bl.a. omhandlet en søppelplass utenfor Jerusalem, «Gehenna», hvor bl.a. lik fra spedalske ble brent. Kirken grep dette begjærlig, og dermed var «skjærsilden» oppfunnet (brenne i helvetet). En genial oppfinnelse for å tiltenk makt og kontroll.
MEN hvis du betalte, kunne du kjøpe deg fri (avlat).
Her på Sandstad var det en klok og selvtenkende prest når jeg var unggutt. Han sa noe forunderlig, som brente seg fast, han sa følgende:
Det eneste kristne med kristendommen er Kristus, resten har menneskene funnet på for å få makt.
Altså denne makt jeg skisserer ovenfor. Hadde han utbasunert dette offentlig, tror jeg nok han ville ha mistet jobben.
Jeg er gift med en klok kvinne, Margareth. Hun sier at det finnes ikke noe annet helvete utenom her på jorda. Helvetet greier vi godt å snekre sammen selv. Vi kan jo bare skru på nyhetene, så ser vi det.
Selv den dag i dag, omtales et lite uskyldig barn som skal døpes, at det er født med menneskehetens skyld og synd. For noe tull, sier jeg. Det finnes ikke noe mer rent og uskyldig enn et lite barn.
Hvis vi skal tro på det siste Kristus sa til oss før han forlot oss, så er det ingen betingelser eller noe stort MEN, slik bl,a, kirken forfekter. Forhenget til det aller helligste revnet, MEN’et og betingelsene er borte, og det er håp for oss alle. Hvis Margareth og mange med henne har rett, så er det ikke noe kjellertrapp eller helvete på den andre siden. Ingen betingelser eller MEN, bare ren betingelsesløs kjærlighet. Hurra for påsken og påskebudskapet.
Forunderlig dette med vår åndelighet også. I alle kulturer har vi denne dragningen mot vårt guddommelige opphav. En slags felles oppfatning om at vi kommer fra «noe» og er her på jorda en stund, for så å dra «videre». Fasiten på hvem Gud er, hvordan dette henger sammen, få evig liv osv, sitter hos «kontrollørene» i religionsmakthaverne, mener de selv.
Jeg tror ikke de har fasiten, tenk om vi har den selv inni oss, i vårt eget hjerte, I betingelsesløs kjærlighet til vår neste, naturen og helheten. I frimureriet snakkes det om brorskap og at vi henger sammen som i en lenke. Kan det være slik at vi alle og alt henger sammen og er et stort hele. At hvis jeg skader min neste elle noe annet, så skader jeg en del av meg selv. At vi som er fanget på en bitte liten planet, langt der ute i verdensrommet et sted, er en del av det store hele. Vi har i dette jordelivet en noe begrenset bevissthet og forståelse. Bare dette med at universet er uendelighet, gjør at vi har ramlet av for lengst.
Noen ganger kjennes det ut som vi i tillegg også har en sjelelig bevissthet, som erkjenner og forstår dette store hele. Når vi planter begge beina langt ned i jorda og tenker med hjertet og kjenner vår egen storhet i dette fantastiske store hele av betingelsesløs kjærlighet. Denne sjelelige bevissthet synes nå å komme stadig klarerere fram i oss alle. Kanskje klarer vi etter hvert og gi slipp på dette kontrollbehovet og makt behovet, og se vår egen plass. At du og jeg og hele sulamitten henger sammen, at fasiten ligger i betingelsesløs kjærlighet til hverandre.
Når vinden blåser oksygen inn i havet. Så sier ikke vinden til havet, «nå skylder du meg». Eller når regnet faller på gresset, så sier ikke regnet til gresset, at «nå skylder du meg». Det samme kan sies om sola som stråler livgivende osv. osv,
Jeg håper og tror at mennesket etter hvert innser at denne makt og kontroll har vi slett ikke bruk for lengre, at det kun er destruktivt og fører ingen steder i forhold til våre felles livsbetingelser her på kloden.
Kanskje forstår vi snart uendeligheten, og at den sjelelige og jordiske bevissthet forenes. Vi slutter med å skille hode og hjertet, og slutter å være «verdensmestre». Det er å håpe på og den som «lever» får se.