Hver gang jeg tenker på jul, så går tankene til barndomsjula på Sandstad og den årlige «julekonserten» hos naboene våre. Hver lillejulaften måtte søstera mi og jeg dra på denne. Det var hos et gammelt ektepar som bodde rett ved oss. Med beskjed hjemmefra om å takke pent for maten og ønsker om god jul, gikk vi forventningsfulle oppover. Siden det straks var jul, skulle vi ikke gå den vanlige kjøkkeninngangen, men bruke hoveddøren og vente til vi ble sluppet inn.
Jeg husker enda lukten da vi gikk inn i gangen. Lukta av jul. Grønnsåpe og Joni. Huset var pynta med girlander i vinduene, og juletreet hadde gamle julekuler kjøpt med fra Amerika. Lenker med norske flagg ble høytidelig hengt opp. Broderte juleduker var lagt på alle bord og ellers hvor det var plass til en liten duk. I det lille spiskammeret var det lagt på nytt voksbelagt papir på hyllene, og oppa der lå det stabler av dadler, kakebokser og på nederste hylle ei rekke med hjemmelaget plommelikør.
Inne i stua satt husbonden sjøl ved røkebordet og holdt et lite glass med gullkant. Beskjeden vi fikk var alltid: Syng småpiker! Syng! Han skulle høre julesanger. Alle sangene i juleheftet som sto på pianoet. Alle versene skulle synges. Ingen unnasluntring. Fruen i huset måtte som snarest varme fingrene foran ovnen, før hun hun satte seg bak det hvite, ustemte pianoet. For anledningen var vokslysene tent i lysestakene der også. Så sang vi alle sangene, alle versene akkompagnert av ei som stadig mente hun var for gammel til å spille piano. Tårene rant av han som var publikum. Han trampet takten, snufset og nippet av det gullkantede glasset mens han nynnet med etter beste evne. At vi ble sangstjerne når vi ble voksne var han sikker på. (Noe som for så vidt stemmer med den ene av oss søstrene). Så nydelig sang hadde han aldri hørt før, og han hadde vært over hele verden.
Da «julekonserten» var ferdig, var det tid for en smak av julebaksten og hjemmelaget saft ble servert i stettglass siden den snart var høytid. Så fikk vi høre om deres jul da de var små. Over gleden av å få nye strikka lester og julegrøt. Vi ble også spurt om vår jul. «Har deres mor ordnet til jul da, småpiker?» Selskapet var som oftest over da Dagsrevyen starte. Da fikk vi beskjed om å gå rett hjem, og ønske våre foreldre er riktig god jul. Med såre stemmebånd, full mage og hver vår eske med kremtopper gikk vi bakken ned hjem. Vel vitende om at neste år ble vi sikkert oppringt for å ha ny «Julekonsert».
Elisabeth Ulvan Lervåg