Minstepensjonister og fattigdom i Norge.

Jeg havnet i en diskusjon om fattigdom på et av de sosiale mediene. Der hadde jeg lagt fram en påstand om at det var mange i Norge som levde under fattigdomsgrensa. Min påstand ble møtt med flere motinnlegg. Noen sa at vi ikke har fattigdom i Norge. Til det er det bare å si at de som ikke har fått med seg at det er ganske stor fattigdom i Norge, ja de har ikke fått med seg hvordan svært mange mennesker lever i vårt land. Det er trist, men det er lite jeg kan gjøre noe med det.

Det er nemlig et faktum at mange mennesker lever under den såkalte fattigdomsgrensen. Hva er en fattigdomsgrense? Det finnes ingen offisiell fattigdomsgrense i Norge, men internasjonalt finnes det flere målestokker på såkalt vedvarende lavinntekt. EU-60 er et mål der man tar utgangspunkt i en årsinntekt på under 60 prosent av medianinntekten i samfunnet. For en enslig person ligger grensa på 251.600 kroner. I 2021 var det 10,7 prosent av befolkningen som falt inn under den gruppa.

For å være nøyaktig og bruke de offentlige tallene som ble referert i stortinget av selveste arbeidsministeren så viser det seg at vi har rundt 560.000 personer i Norge lever under EUs fattigdomsgrense, som tilsvarer rundt 251.600 kroner. Mange av dem som er under denne grensa, går på offentlige ytelser, som alderspensjon, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Om det hadde vært et ønske blant partiene på stortinget ville det vært en ganske enkel oppgave å sørge for i første omgang at ingen i Norge befant seg under den såkalte fattigdomsgrensa. Dette er beregnet til en total kostnad av 13,3 milliarder kroner som ble uttrykt av vår arbeidsminister på stortingets talestol. Dette høres ut som et stort beløp, og det er det jo. Men med tanke på at dette beløpet utgjør ca en tredjedel av det som den borgerlige regjeringa ga i skattelette til de rikeste i landet, hvert år siden 2015, og som fortsatt er gjeldene, er jo tallet fullt overkommelig for det norske samfunnet om ikke klasseforskjellene hadde vært så store. Bare tanken på denne småligheten kan gjøre en person ganske forbannet. At dette tillates i et land som befinner seg i en tilstand av rikdom som er på det høyeste i historien, og hvor vi framstår som det rikeste landet i verden sett i forhold til innbyggertallet. Vi besitter et oljefond på mellom 13-14 000 000 000 000 kroner.

Mens over en halv million mennesker lever under fattigdomsgrensa kan vi lese i avisa Kapital at de rikeste personene i Norge har øket sin formue med over 300% siden året 2000. I samme periode kan vi lese at arbeidsfolk har fått økt inntekta si med gjennomsnittlig 41%. Samtidig som de rikeste har firedoblet sin formue og sitter nå på over 1800 milliarder kroner. Vi ser år for år at forskjellene i Norge øker formidabelt. Noen blir rikere og rikere, mens andre blir fattigere og fattigere. Og dette er faktisk en ønsket utvikling, bygd på ulike typer ideologier. Noen av oss mener at dette er en uheldig og svært usolidarisk utvikling har vi dem som mener at de rike har for trange vilkår og mener vi bør ta større hensyn slik at de kan tjene mere. Jeg mener at nå er tiden inne for drastisk å heve inntektene til de som tjener minst, de som mottar trygder, andre stønader og pensjoner. Minstepensjonister i Norge må løftes ut av den fornedrende situasjonen de befinner seg i, og det gjelder alle de som i dag ikke har penger nok til et verdig liv. Det er ei skam at vi har slike tilstander, helt unødvendig.

Jann O Krangnes

Leder Rødt Hitra