"BARNS BESTE". Smak på det. Dette begrepet har vi alle blitt kjent med under pandemi og bemanningskrise, både i skole og i barnehage. Dessverre er BARNS BESTE blitt litt av et ess i ermet, og stadig sjeldnere følges trumfkortet "barns beste" av eksempler fra nyere forsking eller teori om moderne utviklingspsykologi.

Grunnlaget for hvem vi blir som voksne legges i barndommen, dvs. perioden i livet fra vi er 0-24 år. Utviklingen hos et barn 0-5 år er intet mindre enn ekstraordinær; fra å eksistere i vann i mors liv til å på sekunder tilpasse seg et liv i luft. Fra den første, instinktive kommunikasjonen til å koble lyd, innhold og symbol sammen til språk. På Hitra har vi mange barn som kobler dette på flere språk samtidig, helt utrolig!!! Fra de første, instinktive bevegelsene til milepæler som å rulle, krabbe, sitte, stå, gå, løpe, score sitt første mål i en fotballkamp. Fra å kunne bare fordøye morsmelk til å kunne smake på en hel verden av mat. Fra å være seg selv nok til å bli interresert i samspill med andre. Fra å ikke forstå bæret til å lære seg spilleregler både for samfunnet, Stigespillet, Ludo og YouTube.

Og alt dette skjer i de utrolige årene 0-5 år! Hva utretter vi voksne i løpet av 5 år? Kanskje får vi betalt ned noen kroner på huslånet, byttet bil, pusset opp kjøkkenet eller malt hytta, men vi tilegner oss sjokkerende lite nye egenskaper og ny kunnskap.

I dag er stort sett 90% av 1-åringene i barnehagen, og stort sett alle barn er innom barnehagen før skolestart. "Barnehagen er å regne som en del av utdanningsløpet!" heter det fra øverste hold. I barnehagen skal alle barn få oppleve mestring, skaperglede, utforskertrang  og lære seg grunnleggende ferdigheter, og barnehagen skal ta vare på barndommens egenverdi. Wow, barnehage må da være noe med det mest meningsfylte man kan gjøre med livet sitt?!?

Depresjoner, manglende livsglede, selvmord, skolevegring, rus, omsorgssvikt. Dette kan forebygges i barnehagen, forsking viser! Men da må barnehagene tas på alvor når de varsler om at for lite bemanning og tilfeldig bemanning ikke er BARNS BESTE! Det trengs gode og kompetente veiledere som skal følge barna på veien. Hva gjør det med deg som menneske når du som 4-åring bobler over av glede over at du klarte det, fikk det til helt selv, men i stedet får beskjed om at du må vente? Eller enda verre, møtes av noen som blir streng og ber deg roe deg fordi de mangler kompetansen for å forstå uttrykket? Eller når det oppstår konflikter, for det gjør det mellom barn som ikke er ferdig utviklet emosjonelt, og når ingen er der og deltar i reparasjonsarbeidet i relasjonene, sånn at det i stedet for å bli gode bånd blir varige sår? Og de barna som prøver på sin måte å fortelle om det som skjer hjemme eller bak hjørnet, de som enda ikke har språk eller begrep for å kunne fortelle oss hva de trenger si, men som utagerer på ulike vis? Barn (og unge) trenger at er veiledere og tolker tilstede som ser og forstår, kan hjelpe dem å uttrykke det de har behov for å formidle. Noen som KJENNER barnets uttrykk, barnets temperament, humør og behov, og som har fagkompetanse til å kunne håndtere dette på riktig måte. Noen barnet stoler på, er trygg på bare vil dem godt. En trygg base, som er elementært for å utvikle resiliens mot det som kommer i livet.

BARNS BESTE er alltid å være omgitt av personer de har en trygg relasjon til som evner gi god omsorg etter barnets behov der og da. Som ser og forstår barns intensjoner, og har kunnskapen om hvordan løfte og bygge gode felleskap basert på barnas kompetanse. I barnehagen skal du som ansatt i løpet av en dag kunne ta innover behovet og kompetansen til de 12/18 på avdelingen din, i tillegg til barn du treffer i løpet av dagen (det er fort en del i en barnehage). På et øyeblikk skal du tolke og forstå, støtte og legge til rette for læring og helhetlig utvikling, styrke og utvide relasjonen til barnet, og samtidig "løse det"! Med 1 og 2 barn er ikke dette så utfordrende, men hvordan skal du stå i dette med opp til 50 barn i løpet av en dag? Da kreves det fagkompetanse og forståelse for oppdraget! For oppdraget er ikke "å holde åpen barnehagen", tro det eller ei, oppdraget er å oppfylle de rettigheter BARNA har i Barnehageloven, og gjennomføre alle punkter som Rammeplan for barnehage viser til at PERSONALET SKAL!

Hvor viktig perioden 0-24 år er for hvordan livet vårt blir hersker det ingen tvil om. Også Hitra kommune deltar i arbeidet med 0-24 år som resten av landet. Det som forbauser meg er manglende vilje til forståelse for hvor viktig KOMPETENT personale i barnehager og skoler er for BARN OG UNGE! Vi snakker om forebyggende tiltak der alle foreldre burde gjennomført ICDP-kurs, Barne- og familietjenesten satser på å utdanne foreldreveiledere som deltar i barnets hverdag for å heve foreldrenes kompetanse på eget barn. "Hjelp dem der de er". For barnehagebarna er majoriteten av deres våkne tid i barnehagen! Men likevel klarer vi ikke se at utfordringene skapes i skoler og barnehagene gjennom å la barn møte "hender" som mangler fagkompetansen? En av barnehagestyrerne var i vinter i avisa og uttrykte at "har du lekkasje ringer du en rørlegger". Har du som kommune barn i barnehagen ansetter du "ekspertisen", barnehagelærere og barne-og ungdomsarbeidere!

Regnestykket er enkelt; hvis Hitra kommune får til en generasjon med unge voksne som er robuste og har livstro, som er yrkesaktive, vil vi spare samfunnet for MILLIARDER! I stedet fortsetter vi med en modell som skaper utenforskap allerede fra barna starter i barnehagen. For hva skjer når du ikke blir møtt med kunnskap og forståelse når du forsøker ytre deg, gang på gang? Du slutter å prøve. Eller velger å løse det ved uønsket adferd, for da får du i det minste oppmerksomhet. Du gir deg, du resignerer, du gir opp. Du mister troen på deg selv, troen på andre, troen på de som skal gi deg støtte og veiledning. Dette følger barnet inn i skolen, der lærere skal ta imot barn uten tillitt. 5- og 6-åringer uten tillitt til voksne.

Ønsket fra meg, som skal jobbe med barn og unge i mange år til, er at forutsetningene skal være på plass for at jeg skal kunne gjøre jobben min. At jeg skal få jobbe med FAGET mitt, få armslag på jobb til å støtte enkeltbarn og barnegrupper i deres helhetlige utvikling, og ha muligheten til å identifisere og sette i gang tiltak for barn med behov for det. Da kreves det at vi er en stor gruppe fagpersoner som får utøve faget vårt, ledet av en kommuneledelse som ser at barnehagen er viktigst for BARNA, og ikke kun for at foreldrene skal komme seg på jobb!

Når 25% av fagpersonene, altså 1/4, ikke er på jobb, da blir det slitsomt for resterende når det er ufaglært arbeidskraft som skal inn. Og kanskje faller det av en 8-10% til, som skal på St.Olavs eller får farrang, eller har et barn som har feber, sånn at barna nok en gang møter ukjente, ufaglærte vikarer som ikke vet hvordan de skal støtte opp under helhetlig utvikling i disse vidunderlige, forunderlige, VIKTIGE årene.

Innlegget mitt er langt, og gratulerer til deg som har orket lese helt hit. Men jeg håper at mellom alle ordene, tegnene og mellomrommet at du ser at JEG VIL jobbe i barnehage, at jeg BRENNER for barn og unge, men at det er fortvilende å gjøre det i et samfunn der vi ikke klarer anerkjenne barn og forstå at barn og unge ikke skal BLI NOE, de ER NOE!  Akkurat nå føles det å jobbe i barnehage litt som å være brannmann som ser på at et hus brenner ned fordi du må vaske brannbil, eller som en lege som ser på en bilulykke med alvorlig skadde, men du må journalføre før du kan gjøre en innsats.

Det føles motløst og håpløst, du ser hvor du burde satt inn støtet, men du har ingen å lene deg på, så du får ikke gjort noe. Fanget er fullt av unger, hjernen jobber på høygir for å finne ut hvordan du skal møte behov, og lage en fin dag. Men det er vanskelig å lage en fin dag når de du skal samarbeide med ikke vet hva barna heter eller hva de trenger, og du skal lære opp og veilede samtidig. Alle tåler en dag eller to som dette, men når det varer over ÅR orker man ikke.

Det fins ingen quick-fix på utfordringene på bemanningsfronten, men jeg tror at for å finne løsningen må vi alle være innforstått med hva BARNS BESTE er. Og da må man lytte til "erfarne fjellfolk", nemlig fagmiljøene i barnehagene og skolene.

Du vet, de folka som nødvendig vis ikke drives av lønn, men som drives av å få gjøre jobben med framtida. De som ønsker at alle barn og unge skal få ha det best i verden og være den beste utgaven av seg selv, HER OG NÅ, sånn at de med tiden kan få modnes med gode erfaringer som gjør at de blir trygge, tilittsfulle, robuste samfunnsborgere.

Og så må VI, ansvarlige voksne, ha litt mot for barna og de unge! Ambisjoner på vegne av barn og unge, etter råd fra barn og unge. For foreldrene skal på jobb, 8 timer hver dag, og da må apparatet og laget som skal ta imot barn og unge være BARN OG UNGES BESTE, ikke tilfeldige mennesker som var tilgjengelig den dagen. Såpass må vi spandere på fremtiden.

Mvh. barnehagelærer som foreløpig ikke har mista motet, men som strever litt med å se mening i arbeidshverdagen