Kommentar til Ulvans leserinnlegg under denne spalte fredag 7.7.2023.

Sist fredag ble et monopol til denne spalte brutt. Jeg hadde faktisk forsonet meg med at den spalten bare  tilhørte prestestanden og ansatte som var sentral i eller tilknyttet kirken .

Men så slapp Harald Ulvan til med sine helgetanker om: «Åndelighet, maktmisbruk og betinget kjærlighet».

Min honnør både til HF og Harald Ulvan for at det kunne skje..

Nei da, dette er «ikke å banne i kirken», men en velsignelse at hverdagsmennesker får uttale seg også. Det er utrolig mange som tenker på de spørsmål  Ulvan berører. Mange er nok fristet til å gjøre opprør mot det faktum at ikke andre enn de som er forpliktet på kirkens forståelse og oppfatning får utale seg, komme med helgetanker.

Ingen av oss kan vel komme til den hele og fulle sannhet om de eksistensielle spørsmål gjennom logikk og bevis. Jeg tror alle som har arbeidet med disse spørsmåla, ender opp med at det blir et spørsmål om TRO og oppfatning.  I ytringsfrihetens navn, bør flere slippe til med sine tanker om dette, så lesere kan få andres helgetanker også.

Det som er det mest positive i Haralds tankeanalyse er at han klargjør at maktmisbruk og frykt er en måte å herske på også i andre sammenhenger enn kirke og religion.  I første spalte sier han: «Fryktkultur» et velkjent begrep i bedrifter, religioner, vår egen kirke osv. Listen blir lang».

Når en mann med Ulvans erfaring og bakgrunn sier dette, så er det noe han har opplevd. Det er han ikke alene om. Jeg og mange har opplevd det samme. Kanskje ikke verst fra emissærer, lærere og kirkens folk, men mye verre fra annet hold. Jeg  kunne nevnt politikk, helsevesen, rettsvesen, politi og andre vesen, som ikke uten grunn spøkefullt er kalt uvesen og direkterot.(rat)

Emissærenes trussel om evig fortapelse og svovelprekener fikk nok de som MÅTTE være med på misjonsmøter. Det har vi begge erfaring fra. Den opplevelsen var det  et fåtall som fikk.  Vi fikk smaken av Ole Hallesby og Ludvig Hopes sterke synspunkter på f.eks. kvinner og sex.

Skolen/lærene og kirken, som gjennom dåp, kristendomsundervisning, konfirmasjon, vielse og begravelse sikret seg 100% makt og kontroll, den fikk alle erfare.

Det er vel mot dette overformynderiet mange av oss, ikke alle, reagerer på. Lettest er det å  angripe/klandre de forannevnte for at vi ikke fikk/har  akseptable svar/løsninger  på livets  dypeste  spørsmål. Disse  nevnte instanser faller oss først i tankene, slik også for Ulvan. Da er det lett å generalisere og skjære alle over en kam.  Som emissær i to år og lærer i vel 20, føler jeg ikke det treffer meg personlig ikke truffet.

«Helgetanker» kommer hos alle.  Kanskje er det lettest å skyve dem bort, for det finnes ikke noe godt svar uansett. Alt det som forkynnes kan føles som bare tull og fantasi, oppdiktede fraser.  Derfor må jeg finne ut av det sjøl og finne en forklaring og levemåter som passer for meg. Dette  er nok Ulvan ikke alene om å tenke. Hensikten for oss begge er å få flere til å bry seg/reflektere over  disse eksistensielle spørsmål.

Til slutt må jeg for min del, og kanskje de fleste, sanne dikterens ord: «Nei, vesle vitet det strekk ikkje til, ei TRU må stydja oppunder».

Altså til slutt et trosspørsmål. Det fins ikke noe bevis eller konkret svar på de eksistensielle spørsmåla, men at det er krefter, drifter, impulser som styrer oss, det erfares.

Med hånden på hjertet kan vel ingen si «at jeg gjorde aldri feil, hadde alltid rett og var fullkommen». Jeg må for min del bare sukke: Gud vær meg synder nådig.

Den som har helgetanker, viser i alle fall at vedkommende tenker. Å få flere til å tenke/reflektere se seg selv i speilet, det er både min og Haralds hensikt.

Lykke til.

Sigbjørn Larsen.