Det sies at ingen er uerstattelig, og at verden går videre uansett. Joda, verden går videre, og det kalles visst fremskritt og utvikling. Men jeg synes ikke all utvikling nødvendigvis er et fremskritt.
Det er derfor jeg savner noen kunstnere og kulturarbeidere som nå er borte. Jeg kan nevne noen av dem her i tilfeldig rekkefølge:
Odd Børretsen, Rolv Wesenlund, Andre Bjerke, Hans Gude, Otto Nilsen, Rolf Just Nilsen, Trond Kirkvaag, Knut Borge, Erik Bye, Jakob Sande, Harald Heide Steen, Hans Børli og Alf Prøysen.
Dette er et knippe personer som ble kjent på grunn av sitt talent og sin dyktighet på forskjellige områder.
Nå er det ikke lenger nødvendig med talent og dyktighet for å bli kjent, det eneste som trengs er et godt utviklet markeringsbehov og et selvbilde som for lengst har sprengt ramma.
I dag kan du snakke uten å si noe som helst, gjerne høyt og fort.
Du kan skrive uten å kunne dikte.
Alle kan bli komikere, det eneste som kreves er mangel på alminnelig folkeskikk. Det er snart like mange komikere som bussjåfører her i landet.
Du kan bli kunstmaler hvis du lærer deg kunstens interne språk. Da slipper du unna med hva som helst.
Programlederen på radio og fjernsyn er blitt viktigere enn programmet.
En god imitasjon er erstattet med for eksempel en merkelig parykk.
Satire trenger ikke lenger tekst, det holder at satirikere ler høyt av hverandre.
Alt dette hadde vært helt greit hvis de hadde holdt på for seg selv, eller til nød sammen med de aller nærmeste, men at tøyset prakkes på alle gjennom alskens media gjør at jeg savner Rolv Wesenlund, eller for eksempel Lasse Kolstad.
De fleste av dagens horde av kjendiser er totalt ukjent for meg, selv om de dukker opp stadig vekk og i alle slags sammenhenger.
Derfor har det gått opp for meg at jeg bare er en sur gammel gubbe som for lengst er utdatert og frakjørt.
Men det gir jeg fan i.
– Magnar Ansnes