Næringsalliansen for Trøndelag (NAT) vil med dette knytte noen kommentar til havbruksutvalgets rapport. NAT består av 29 medlemsforeninger med til sammen 5.000 medlemsbedrifter. Organisasjonene representerer bredden i hele det trønderske næringslivet.

Havbruksnæringens egne bransjeorganisasjoner har sendt inn omfattende høringsuttalelser til utredningen. Som representanter for det brede næringslivet i Trøndelag vil vi særlig kommentere to av forslagene til utvalget; forslaget om å avvikle de særskilte konsesjonsordningene for henholdsvis undervisning og visning. Å avvikle de to ordningene vil skape ny uforutsigbarhet og kraftig svekke et viktig kompetansebasert bindeledd mellom havbruksnæringen og samfunnet den betjener. Begge konsesjonsordningene representerer viktige arenaer for kunnskaps- og kulturformidling, også på Trøndelagkysten. Vi vil sterkt fraråde at disse ordningene blir avviklet.

Undervisningstillatelsene

Undervisningstillatelsene knytter de «blå» studieretningene langs kysten opp til havbruksnæringen og det praktiske arbeidslivet. Disse tillatelsene bidrar til et konstruktivt samarbeid mellom skole, elever og næringens utøvere. Tillatelsene gir skolene direkte adgang til næringens anlegg og merder på kysten, og bidrar vesentlig til disse studieretningenes kvalitet og attraktivitet. Ordningen bidrar til å trekke ungdom til de «blå» studieretningene, øker kompetansen i havbruksnæringen og bidrar til at ungdom blir boende i distriktene, med andre ord økt bærekraft i flere ledd.

Vi vil i likhet med et bredt flertall i Trøndelag fylkesting sterkt fraråde at ordningen med undervisningstillatelser avvikles. Vi er enig med fylkestinget i at en slik avvikling «vil kunne ha sterk negativ effekt på mulighetene for å bevare det tette samarbeide med næringen rundt gode praksisarenaer for elevene samt kontinuerlig utvikling og kvalitetsheving i yrkesutdanningen for akvakultur».

Trøndelag har tre viktige utdanningstilbud for havbruk som betjenes med undervisningstillatelser: Guri Kunna videregående skole på Hitra/Frøya, Ytre Namdal videregående skole i Namsos og Val videregående skole i Kolvereid. Alle drives i et tett samarbeid mellom skolene, kommunene, fylkeskommunene og ulike utøvere i næringen. Det er viktig å slå ring rundt denne ordningen, slik også KS/fylkesordfører/rådslederkollegium anbefaler i sitt høringssvar. Det er et dårlig alternativ å rive ned denne kunnskapsplattformen, og i stedet, som utvalget anbefaler, be skoler og lokalsamfunn kaste seg inn i den årlige tautrekkingen om å få mer penger over offentlige budsjetter. Det vil være en dårlig prioritering om elever og skoler skal begynne å bruke tid og krefter på politisk lobbyvirksomhet i stedet for kunnskapsformidling. Dessuten vil dessuten heller ikke økte tilskudd nødvendigvis ha oppfylt formålet, fordi det er konsesjonene som gir rett til å produsere fisk til undervisningsformålet, og dermed skolene og elevene adgang til produksjonsanlegg og infrastruktur i næringen.

Visningstillatelsene

I nær sammenheng med undervisningstillatelsene står visningstillatelsene som utvalget også foreslår å avvikle. De to ordningene forsterker hverandre. Visningssentrene gir kunnskapsformidling som skolene ikke kan oppfylle fullt ut, i samarbeid med barnehager, skoler på ulike trinn og det sivile samfunn ellers.

Visningssentrene tilpasser seg gjerne læreplanene i skolene, slik at kunnskapen som formidles kommer til nytte innenfor en rekke fag.

Visningssentrene fungerer som kombinerte opplevelses- og kunnskapssenter. Tillatelsene gir adgang til å produsere fisk i merd, utbygging av digitale kunnskapssenter, og kunnskap om den omfattende og kompliserte verdikjeden som havbruket utgjør. Sentrene gir førstehånds tilgang og innsyn i den viktigste biologisk baserte verdiskapingsprosessen på norskekysten. Ordningen har gjort det mulig å etablere visningssentra for havbruk også i flere av de store byene, inkludert Oslo, slik at den del av befolkningen som primært har et forhold til laks på sitt matfat, blir invitert til et digitalt visningssenter for havbruk, med senere mulighet til å komme ut på merdkanten.

Visningssentrene har også et viktig distriktspolitisk aspekt i en situasjon hvor flyttestrømmene først og fremst går i retning av hovedstaden, som attraksjon for lokalsamfunn, besøkende og turistnæringen. Utvalget mener at stat og kommuner bør bevilge penger til å bygge slike senter i stedet for å tillate at det produseres laks i et visst omfang. På nytt vil i så fall næringen og lokalsamfunn oppleve at en forutsigbar ordning blir avløst av uforutsigbarhet og konkurranse om penger over offentlige budsjetter. Små lokalsamfunn på kysten blir lett tapere i konkurransen om bevilgninger med de store kultur- og samfunnsinstitusjonene i hovedstaden og andre steder. Kommuner eller stat kan ikke forventes å ville bevilge penger til disse formål, og har heller ikke kompetansen lett tilgjengelig. Offentlig sektor kan naturligvis heller ikke forvente at næringen stiller sine produksjonsanlegg til rådighet for dette formål hvis de blir fratatt produksjonstillatelsene som er gitt for å etablere disse tilbudene.

I Trøndelag er det fire visningstillatelser for havbruk: Hitra/Frøya i samarbeid med Kystmuseet som viktig del av kystens kulturarv, Flatanger/Bjørøya, Rørvik og i Trondheim. I Nærøysund er det inngått en samarbeidsavtale med Hurtigruta, som har et ekstra anløp i Rørvik der havbruksvisning er en del av tilbudet. I Flatanger tilbyr en lokal bedrift samarbeid med havbrukssenteret om å tilby ørnesafari. I et samfunn hvor det ofte er stor avstand mellom offentlig sektor og næringslivet, utgjør disse sentra en viktig kunnskaps- og kulturformidling som samtidig har en direkte forankring i det pulserende næringslivet.

Mer forskning og teknologiutvikling må til for å lykkes 

Skal akvakulturnæringen lykkes å produsere mer mat, redusere sine klimautslipp og høste av naturens ressurser på en mer bærekraftig måte, må det satses mer på forskning og teknologiutvikling. Ordningen med forskningstillatelser må styrkes, ikke svekkes. Denne ordningen har hatt stor betydning for eksempelvis fôrindustrien. Videre teknologiutvikling er også helt nødvendig, og bær skje utenfor den ordinære auksjonsfordelingen. Leverandørindustrien må sikres tilgang til biomasse og lokaliteter hvor de kan teste løsninger og produkter som bidrar til mer bærekraftig oppdrett. Det må sikres forutsigbare rammer og finansieringsløsninger som bidrar til utvikling og testing av ny bærekraftig teknologi for næringen.

Oppsummering 

Næringsalliansen for Trøndelag vil sterkt anbefale at ordningene med akvakulturtillatelser til visning og til undervisning består og utvikles videre. Ordningen med forskningstillatelser må også videreutvikles, ikke svekkes. Det må også sikres gode og forutsigbare rammebetingelser for videre teknologiutvikling for næringen.

Med vennlig hilsen, Næringsalliansen for Trøndelag

Berit Rian