Helgetanker
I helga er det første søndag i advent. Lystenning og adventskalender står på planen. Juleforberedelser med vasking og gavekjøp likeså. Noen starter nesten julefeiringa allerede nå, og jeg er selv snart ferdig med gaveinnkjøp og føler meg så fornøyd med det. Vi er jammen ikke særlig smarte her nord. Når det er på det mørkeste ute, setter vi i gang med et program som kanskje er det mest hektiske og slitsomme på hele året! Hvilken mening er det i slikt? Kroppen har minst energi og vi durer i vei som om livet sto på spill. Naturstridig, spør du meg. Helt tullete. Men jeg har det sånn selv også; det bør være rent når jeg skal pynte til jul. Det skal være hjemmebakt og hjemmelagd og etter hvert som moten sprer seg; helst av egne råvarer også. I tillegg skal jeg rekke alt av selskapelighet, for vi må jo unne oss noe godt i denne koselige førjulstida. Ikke sjelden er jeg litt lei julemat når julaften kommer, den har jo vært tilgjengelig siden tidlig i november. Og slik holdes fokuset mitt seg bundet hele desember igjennom. Jeg føler meg innimellom fanget i noe jeg ikke helt vet om jeg liker så godt, og jeg får problemer med å puste.
Søndagens tekst forteller om Jesus som kommer ridende inn i Jerusalem på et esel, med disiplenes kappe som sal, og folk rundt forbi skar ned grener og la dem og kappene sine foran på veien for å hylle han. I profetien om dette står det at han kommer ydmykt ridende, han, kongen. Julaften feirer vi han og minnes at han kom som en baby, i en stall, født av fattige foreldre, og som vitner fantes det noen dyr og noen gjetere. Adventstida og julefeiringa, slik det er blitt i mitt liv, står i en voldsom kontrast til disse stillferdige, ydmyke fortellingene. Jesus red ikke på en flott hingst, det var på et esel, et trekkdyr. Det var ikke en flott, forberedt ankomst med høy partyfaktor; det ble spontant kuttet ned grener og folk tok det de hadde for hånda, kappene sine. Det var ikke glitter og stas rundt babyen, det var stjerneskinn og lys fra engler. Jeg vet ikke om jeg ser stjerneskinnet så godt i desember, det er blitt så mange lyskilder rundt meg at jeg heller ser på dem enn på himmelen.
Og i denne tida kjenner jeg på en dyp lengsel etter stillhet, etter ro, etter et annet fokus. I går øvde vi i koret på «Te den som itj gler seg te jul», og jeg fikk klump i halsen ved tanken på at Charlotte Audestad har rett. Noen gleder seg slett ikke til jul de gruer seg. Men jeg har liksom ikke tid til å komme dem i møte. Førjulspresset og glitteret og støyen som etter hvert invaderer livet mitt, har gitt meg feil fokus. Igjen kommer denne lengselen over meg etter en adventstid med ro og ettertanke, mer meningsfulle aktiviteter, ikke bare enda flere ting og glitrende opplevelser, men av handlinger som gjør verden til et bedre sted for flere enn meg selv. For meg er det meningsfullt. Jeg trenger å få øye på den stillferdige kongen som i alle ting gjorde verden til et bedre sted for oss alle. Like etter inntoget på eselet går Jesus inn i tempelet og velter pengevekslernes bord og sier at tempelet er gjort om til en røverhule, dette stedet som skulle være et bønnens hus. Brrr, hva ville han ha sagt og gjort hos meg?
Så dette ønsker jeg for denne adventstida: at jeg husker at vi ikke er en forlatt, overlatt, klode, men at vi har gode nyheter i vente. At jeg løfter blikket mot himmelen og ser utover jorda, at jeg husker at jeg kan gjøre verden litt bedre for noen som ikke gleder seg til jul. At jeg finner ro til å gjøre det. God helg.
Anne Gaustad