«Glem julegavene så ikke bestemor finner dem!» Det sa min storesøster Anita bestemt mens vi omhyggelig pakket inn gaver, med gavepapir og gavebånd fra i fjor, noen fra året før. Det var en ro og fred over innpakkingen som passet stemningen med levende lys, englespill i vinduet og knitring fra vedovnen.
Mor hadde lært oss å pakke ut gaver forsiktig, uten å ødelegge papiret. Noen ganger var dette faktisk like spennende som å se hva som var inni, og slik kunne gavepapir og gavebånd brukes år etter år.
«Denne har Bestemor åpna!» Sier lillesøster Linda og holder opp et nydelig rødt papirflak med reinsdyr og julenisse på. Papiret er revnet og krøllet, og vi nikker alle tre: Ja, dette er fra bestemors pakke.
Vår bestemor Lina var litt av ei dame. Høylytt, engasjert og barmfager, full av historier og sitater fra folk hun kjente og fra verdenslitteraturen. Når vi var i kirka hørtes bestemors skingrende stemme høyt over alle andre. Ja, hun kunne overdøve pipelydene fra orgelet! Som gutt så jeg for meg stemmen hennes steg opp i tårnet og ut og helt opp til himmelen! Sjelens glade pilgrimssang!
Julaften hos bestemor var koseligere enn den koseligste julefilm. Selv om hun hadde bodd hele sitt voksne liv på Fjellværøya, snakket hun annerledes; hun var født og oppvokst i Hornindal i Nordfjord. Når hun leste juleevangeliet før middagen kom på bordet var det så høytidelig som det er mulig, lyrisk språk med skingrende stemme og rullende r-er.
Etter multekremen kom kveldens høydepunkt: Åpning av gaver!
Bestemor hadde allerede åpna alle hun hadde mottatt, lenge før julaften. «Eg veit jo ikke om eg lever til julaften!» flira hun mens hun reiv av papiret. Dette gjentok seg jul etter jul, så vi venta alltid til julaften før vi ga henne gavene fra oss. Hun lo og slo hendene mot knærne i julefryd!
Bestemor ble syk da jeg var i slutten av tenårene, og da det nærma seg jul forsto vi at hun kanskje ville få rett denne gangen. Lille julaften dro vi tre søskenene til Fillan på en siste julehandel på formiddagen, og Mor ville vi skulle dra innom stua til Bestemor for å si adjø før vi dro. Jeg syntes det var litt rart, for vi skulle jo dit når vi kom hjem, men vi dro innom og jeg la hånda på panna hennes og sa ha det bra, Bestemor. Da vi kjørte hjem så vi en endring som gjorde oss tause da vi nærma oss gården på Fjellvær: Midt på gårdstunet vaia et flagg på halv stang.
Bestemor Lina sovnet inn Lille Julaften, og hele slekta og bygda møttes til kimende klokker da hun ble begravet ved sin mann Anton. Vi vil alltid minnes henne når vi pakker opp gaver! Jeg vil på vegne av Bestemor ønske alle en riktig god og fredfull jul.
