Tilværelsen er en kamp mot urettferdighet i alle sine former. Det være seg økonomisk undertrykkelse, kampen mot sosiale forskjeller, og diskriminering for hvem man er. Den striden som verdens kvinner står i, har de stått i over lang, lang tid. Dessverre har de ofte også stått alene i kampen for grunnleggende rettigheter. Over tid har heldigvis flere og flere tatt innover seg at kvinnekampen ikke kan vinnes ved tomme ord og lovnad om støtte. Kvinnekampen må kjempes med aktiv, og faktisk støtte, ikke minst fra menn.
Hva mener jeg så med det? Som feminist har jeg ofte møtt andre menn som sier noe lignende «jeg er ikke kvinne, så det er ikke mitt bord», «alle kvinner kan da få den jobben de ønsker, og ingen undertrykker de her, så vi har da likestilling vi», «har det ikke gått langt nok nå? Når får vi mannsdagen?». Det er mange forestillinger om likestilling i Norge. Ettersom alle nordmenn har muligheten til å ta utdanning, få den jobben man ønsker, og selvrealisere seg, tror man at likestillingen har vunnet frem, og at kampen i realiteten er over. I næringslivet er det langt færre kvinnelige ledere. Kvinner har generelt dårligere inntekt enn menn, lavere formue enn menn, og dårligere pensjon enn menn. Kvinner tjener kun 88 % av det menn gjør(!). Det er langt oftere at kvinner blir utsatt for overgrep, både utenfor og innenfor heimen. Kvinner er heller ikke likt representert i politikken. Visste du for eksempel at kun 36 % av Norges ordførere er kvinner, og at i USA har kvinner i flere delstater mistet sin rett til abort?
Å være feminist er et ganske enkelt premiss: er du for like muligheter og rettigheter for alle kjønn i samfunnet vårt? Gratulerer, du er en feminist, og velkommen skal du være. Slik samfunnet er nå, vil det også medføre at en er nødt til å kjempe for kvinners rettigheter, og muligheter både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Det er nemlig ikke å stikke under en stein at det er kvinner som har blitt marginalisert i samfunnet i lang, lang tid, og at det nettopp derfor er for dem vi er nødt til å stå opp for. Dette er nemlig kjernen i mitt budskap, til alle mennesker i samfunnet vårt. Det holder ikke å stå på sidelinjen i kampen mot urettferdighet, en er nødt til å aktivt kjempe mot det. Vi må, som samfunn, vise solidaritet i kvinners kamp for like rettigheter og muligheter. Vi må aktivt jobbe for vern av kvinner innenfor og utenfor heimen. Vi må fortsette å gjøre det mulig for kvinner å innta ledende posisjoner i politikken, og i næringsliv. Ikke minst må vi ta kampen internasjonalt for at kvinner på hele kloden skal kunne oppleve reel likestilling i sin livstid. Kampen stanser aldri, den går for alltid. Vi kjemper videre med våre søstre, og brødre.
