Da jeg ble spurt om å skrive noen ord i «Helgetanker» svara jeg det jeg som regel svarer: «Så hyggelig, ja det vil jeg gjerne!» Samtidig dukket det opp bak i hodet en tekst jeg leste for noen år tilbake, om hvor problematisk det er med alle disse «ja-menneskene».
Alle disse smilende, positive menneskene som sier ja, uten å ta et steg tilbake og tenke på hva det innebærer; om du har tid, om kanskje noen andre kan gjøre det og så videre.
Siden jeg følte meg truffet av teksten ble min umiddelbare tanke: Problemet er ikke at vi er for mange ja-mennesker, men at det er for mange nei-mennesker!
Du som leser dette føler deg kanskje truffet, enten som ja-menneske eller nei-menneske, eller som de fleste: Et sted i midten?
Jeg har inntrykk av at ja-mennesker tror at det må være slitsom å være nei-menneske, mens et nei-menneske tror det er slitsom å være ja-menneske! Haha, begge deler stemmer sikkert; det er slitsom å være i ytterpunktene!
Noen stemmer Frp, andre stemmer Rødt. Noen vil ha kikerter, mens andre steker kjøtt.
Etter alle disse år med positive «ja» og syn på kollegers «nei» har jeg nyansert mitt syn: Vi trenger ja, og vi trenger nei, og kanskje mest av alt: den gylne middelvei!
Min onkel Asbjørn helgarderte seg da han ble spurt om noe han ikke ville ta stilling til (tok av seg lua og snakka med lange ord):
«Ja… Nei… Æ veit itj æ!»
God helg!
Med vennlig hilsen
Bjørn Fjeldvær