I dagens polariserte samfunn fins det en åpenbar elefant i rommet, og jeg går vel egentlig ut fra at dette innlegget også vil være et lett offer for nevnte elefant. Elefanten i samfunnsrommet har et navn; kommentarfeltet.

Det kan forekomme i delte innlegg på Facebook, i riksmedier, lokalaviser, naboens facebookinnlegg, kontoer på X, Instagram eller hva som helst av medier, sosiale medier og andre flater hvor man kan kommentere under både pseudonym og fulle navn. Vi er nemlig forferdelig flinke til å mene noe om mangt, og veldig dårlige på å gjøre noe med problemstillingen. Aller helst skal vi bare bevise for alle som ramler innom kommentarfeltet at vi har rett, at vår mening er den eneste riktige, og at alle andre tar feil. For å skape litt ekstra blest kan vi til og med sette det på spissen og «si det som det er», i alle fall slik det er for oss selv. Kanskje mister man litt av gangsynet for omverdenen, og til og med går i «skråsikker-fella»?

Hva gjorde vi før kommentarfeltene da? Jo, vi leste avisa i papirform, diskuterte ansikt til ansikt med kjente og bekjente, og ga totalt blanke i om kona til naboen har blitt veganer, broren til kompisen har kommet ut av skapet, eller om elbiler har livets rett. Og om vi hadde en mening om nevnte tema reklamerte vi ikke nødvendigvis for det med flygeblader og ukvemsord til alle og enhver. Noen avvik hadde vi da også, med mer eller mindre usmakelige appeller på bygdas torg og vannhull, men da kunne vi i det minste skjerme den oppvoksende generasjon for både ord og meninger som åpenbart går på tvers av de flestes normer og verdier. Nå derimot, er alt lov.

Hva gjør så dette med våre unge lovende, og nasjonens fremtid?

Det er her mine helgetanker kommer inn i bildet, som far til en håndfull medlemmer av kategorien unge lovende, og som arbeidstaker som er så heldig å få møte andre foreldres utsendte unge lovende. Tendensen er tydelig slik jeg ser det, vi er inne i et paradigmeskifte når det kommer til bruk av vårt fantastiske språk, og dertil egnede gloser for å understreke sine meningers mot. I min ungdom var den voksne generasjon opptatt av forbilder, og snakket ofte med oss om hvem som var gode forbilder, og ikke minst hvorfor. Nå tror jeg vi har blitt litt slappere på å følge opp dette, og lar ukritisk våre unge lovende få tilgang til meninger og holdninger hvem som helst kan forfekte. Det vi i den voksne generasjon sliter litt med å forstå, er at glimt i øyet, nyanser, og mimikk ikke kan leses gjennom den spissformulerte kommentaren. Ergo er det svart/hvitt hvorvidt vi støtter eller slakter en sak eller et tema. Ofte legges det frem som fakta også, og selv om mange av oss gjør iherdige forsøk på å lære dagens ungdom kildekritikk, er det langt vanskeligere å nå oss voksne som tross alt tror på det meste vi leser på internett. Slik spres fake news, og avvikeren fra torget og puben tilgjengeliggjøres for alle.

Hva er så konsekvensen av dette? Jeg tror, og antar, ikke påstår, at mangelen på kildekritikk og tilbakehold hos en del voksne, gjenspeiler seg i hvordan barn og unge kommuniserer med andre og hverandre. Jeg har hørt mennesker i kategorien «barn» komme med relativt tydelige meldinger om legning, etnisitet, krig, flyktninger, Pride, mennesker, og mye annet, som man i muntlige sammenhenger tenker; «hvordan kan hen si det? Hvor kommer det fra?». Når jeg så bruker ledig tid på kveldene til å lese på nett, scrolle Facebook, eller drepe tid på TikTok, ser jeg hvor det kommer fra. Det kommer fra oss, fra meg, fra deg, fra dere. Mottakeren er alle, alle som kan og vil lese, alle som ser oss, meg, deg, dere, som forbilder.

Det er sikkert for sent å snu, og utviklingen har nok kommet for å bli. Men, vi kan faktisk utgjøre en forskjell alle sammen. Hvis vi bare tenker en ekstra gang, eller adresserer nett-trollet når det viser sitt ansikt. Hvis vi tenker at vårt lokalsamfunn faktisk er VÅRT, at våre barn er VÅRE, at våre tilflyttere er fullverdige øyboere, at våre flyktninger trenger et hjem, at våre venner i Pride-paraden skal få lov å være akkurat som de er (det skader faktisk ingen av oss at samfunnet er mangfoldig, og tydeligvis har vi jo mer enn sterke nok meninger selv jamfør tidligere avsnitt). Hvorfor skal vi være så redde for å dele våre meninger og være helt komfortable med at andre er uenige?

Kanskje legger man hodet litt på blokka med å komme med dette bidraget i det som allerede er en digital krig, men om det kan bidra til en ekstra samtale rundt middagsbordet, eller en hatefull kommentar mindre, har det oppnådd sin hensikt. Vi ses i kommentarfeltet, og kan der velge om vi skal fortsette å mene, eller dra i samme retning for å gjøre.

Kenneth Nordgård