Fikk akkurat hilse på en vakker løvetann. For mange et utidig ugress. For meg en av skaperverkets og naturens vakreste blomster. I dag skal denne hylles med Inger Hagerups dikt:
Der står en liten løvetann
blant andre løvetenner
i bakken på et åkerland
og blomstrer så den brenner.
Den har slått ut sitt gule hår
på toppen av seg selv.
For av en bustet knopp i går er det blitt blomst i kveld. Nå er den sterk og stri og vill,
en riktig løvetann,
og strekker kry sin lille ild
mot solens kjempebrann.
Hvor stolt og gladelig den gror!
Men like nedenfor
står en sørgmodig eldre bror
og feller hvite hår.
Slik, venner, farer livet med
all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne,
og siden gamle menner.
BaBas tanker