Sendte 36 tønner hjortekjøtt til slottet

Grever, baroner, generaler, admiraler, lorder og konger jaktet hjort på Hitra

Utsnitt av Jens Bjelkes jordebok for Austrått fra 1624, for gården Agsetter (Akset) på HitterØenn. Landskylda er på 3 våger fisk, tilsvarende 1,5 spann smør. «Och er Nogett Diur Weyde Thill, Med Hiortt och Hinnde, Som dog icke giffues nogett [landskyld] aff, Och min Kiere Moder, min Suoger och Jeg Sielff Lader Skiude om Aarett.» 

Nyheter

Som takk for at Hitra kommune har betalt sin andel til Fosens historie bind 2 (med 12 kr pr innbygger) og oppfordra de andre kommunene til å gjøre det samme, kvitterer jeg med en liten artikkel om hjortejakta på Hitra i gammel tid.

Kongelig og adelig hjortejakt på Hitra

Hitra har fra gammelt av hatt en stor hjortestamme. Øya var stor og hadde mye beite, klimaet var mildt og rovdyrplagen beskjeden. Hjort var et vilt alle var interessert i, ikke minst adelen og kongen. Hjortesteika var et symbol i adelens verden, ikke bare en matrett. På Austrått hadde de både egen jeger og egen jaktpark, Austråttlunden.


Hvem kunne felle hjort?

Men hvem hadde rett til å felle hjort på Hitra i gammel tid? Hvem var grunneiere?

I slutten av mellomalderen, før reformasjonen i 1537, var det kirkelige institusjoner som eide det meste av Hitra. Erkebiskopen var den klart største, og han var det utvilsomt som tok seg av hjortejakta.

Men på Inn-Hitra var det lite kirkegods. Av de 6 gårdene som var bebodd der på reformasjonstida, var bare Sandstad erkebispebispegods. Balsnes og Jøsnøya var krongods. Akset, Strand og Vedøya må ha vært adelsgods, under Austrått.

Hundre år seinere, i 1620–30-åra, etter at ei rekke ødegårder etter svartedauen var tatt opp igjen, satt adelen med nesten heile Inn-Hitra – Morvollan, Kvamman, Olsvika, Hamna, Strand, Vedøya, Sætra og Grindvika.

Mesteparten av det øvrige Hitra var nå blitt krongods, etter at kongen hadde slått under seg bispegodset og klostergodsa ved reformasjonen i 1537.


Se bildene: Storhjorten samlet for å teste styrke og markere hvem som er sjef

Sjeldent flott naturopplevelse da rundt 50 dyr var samlet på ett jorde

 

36 tønner hjortekjøtt til Steinvikholm slott

Kongen tok også over hjortejakta på Hitra etter erkebiskopen. I 1549 fikk lensherren på Steinvikholm slott inn 36 tønner hjortekjøtt fra «kronens og stigtens øer» (stigten = stiftet, bispedømmet; det tidligere erkebispegodset). Det var mye kjøtt, og i all hovedsak kom det nok fra Hitra.

Hitra har fra gammelt av hatt en stor hjortestamme, og hjort var ettertrakta vilt, ikke minst for adelen.  Foto: Stein Olav Sivertsen

 

Men som eier av Inn-Hitra var også adelen tungt inne i hjortejakta. I 1620–30-åra var det ikke bare Austrått som jakta. I tida omkring 1600 var det kommet opp tre nye adelige setegårder i Fosen: Storfosna ca 1575, Tøndel (Tynnøl) i 1590-åra og Holla ca 1620. Tøndel og Holla var avleggere av Austrått. I 1620-åra satt Jens Bjelke, Norges kansler, som eier av Austrått. Mora, Margrethe Thott, satt med Tøndel, og svogeren, den tysk-norske adelsmannen Gerlof Nettelhorst, gift med Jens’ søster, Viveke Bjelke, var eier av Holla. Gårdene på Inn-Hitra var nå gått over til Holla, unntatt den største, Akset, som fortsatt lå til Austrått. Akset var en betydelig gård på 1,5 spann.


Adelens jaktrettigheter på Hitra i 1620-åra

Både Tøndel, Austrått og Holla hadde del i jaktrettighetene på Hitra. Alle adelsgodsa avleverte jordebøker til Stattholderen i 1624–25, med fortegnelse over eiendommer og rettigheter. Her finner vi opplysninger om jaktrettigheter på Hitra både i Jens Bjelkes og Gerlof Nettelhorsts jordebok. Jens Bjelke anfører at det lå jaktrettighet på hjort til Akset, som «min kjære mor, min svoger og jeg selv lar skyte om året». Gerloff Nettelhorst opplyser at dette var en rettighet som de hadde sammen med kongen, og «som våre fogder årlig gjør regnskap for».

Omkring 1650 ble både gårdene og jaktrettighetene på Inn-Hitra lagt under Storfosna, der de lå til ut på 1700-tallet.

Kartet viser de adelige setegårdene i Fosen på 1600–1700-tallet. Reins-klosteret var før 1675 et len, men fungerte i praksis som en adelig setegård. Av de andre setegårdene gikk bare Austrått tilbake til mellomalderen; Storfosna, Tønnøl og Holla ble setegårder omkring 1600. I 1620–30-åra lå mesteparten av Inn-Hitra under Holla, seinere under Storfosna. Adelen hadde dermed jaktrettigheter her. 

 

Jakob Hofstad – den første og største hjortevennen på Hitra?

Til bygdetinget i Hemne 12. mai 1639 hadde fogden i Fosen stevna Jakob Olsen Hofstad fra Hitra for retten. Jakob hadde fått i oppdrag av lensherren på kongens vegne å skyte hjort, og fogden hadde utstyrt han med éi tønne salt og tre tomme tønner til å salte og forvare kjøttet i. Men Jakob Hofstad hadde vært trossig og motvillig og hadde ikke villet skyte noe dyr. Han hadde også hindra Evert Forsnes i å utføre oppdraget ved ikke å overlate saltet til han. Anders Balsnes hadde også fått befaling om å skyte dyr, men han hadde Jakob Hofstad trua på livet. Dersom Anders kom i marka på jakt, skulle «en kule ringe for hans sjel».

Som om dette ikke var nok, så hadde Jakob Hofstad skutt jakthundene til Kristoffer Skytter, slik at heller ikke han skulle få utføre ordren. Dette var trulig herregårdsjegeren på Austrått som deltok på herregårdens vegne i hjortejakta på Hitra. Uten hunder så ikke Kristoffer Skytter seg i stand til å drive jakt. Han var for skrøpelig til å løpe etter dyra, sa han, han var avhengig av å bruke hunder til å drive viltet sammen.

Vitner kunne ellers fortelle at Jakob Hofstad hadde trua både fut og prest og sagt at han «vel skulle få råd med dem». (Etter Eilert Bjørkvik i Årbok for Fosen 1992, s. 68.)

Jakob Hofstad hadde tydeligvis ikke sans for hjortejakt, og han hadde sine meningers mot. Han tente lett på alle plugger – og ble også dømt på alle punkt. Det ser likevel ut til at han slapp unna med bøter og unngikk både kroppsstraff og festningsarbeid.

Hjorten i Hitras kommunevåpen er på sin plass. 

 

Kongelig og adelig jakt tar slutt

Det kan virke som jaktutbyttet hadde gått nedover. I 1549 var det snakk om 36 tønner, om enn ikke alle fra Hitra, i 1639 får Jakob Hofstad overlevert 3 tomtønner, som det ikke skulle mange hjortene til for å fylle. Dette  kan tyde på at hjortestammen var overbeskatta og kraftig redusert. Det kan ha vært drevet omfattende krypskyting. På en slik bakgrunn kan Jakob Hofstads reaksjon ikke bare være forståelig, men til en viss grad også prisverdig.

Den kongelige og adelige jakta på Hitra ble kanskje likevel opprettholdt så lenge gårdene her var i kongelig og adelig eie. Med de store krongodssalga fra 1660-åra gikk storparten av gårdene over til handelsborgere og embetsmann. Pareliusdynastiet på Hopsjøen ble etter hvert den største i de nye eierne.

Hjortejakta ble nå en lokal ressurs, særlig etter at bøndene sjøl overtok gårdene, på 1700- og 1800-tallet. Med lokalt eierskap fulgte nok også større vilje til å forvalte og hegne om hjortestammen.


Hjorten setter Hitra på verdenskartet

Parelius på Hopsjøen var også den som først utnytta de internasjonale mulighetene som lå i hjortejakta, ved å invitere rikfolk og leie ut jaktrettigheter. Dette begynte omkring 1800. Hjorten satte nå Hitra på verdenskartet. «Her var grever, baroner, generaler, admiraler, lorder og konger på jakt. Det ble oppført gedigne jaktslott og holdt storslagne selskap. Om jakten kunne man lese i tyske og engelste tidsskrifter.» (Fredrik Strøm i Årbok for Fosen historielag 2011, s. 47.)

Den kongelige og adelige ringen omkring hitter-hjorten var på en måte slutta.


Johan G Foss

redaktør av

Fosens historie bind 2