Minneord

Jenny Aursøy, en kvinne i historien om Frøya

Jenny Aursøy har også mottatt lokalavisas julestjerne. 

Nyheter

Ja, nå er Jenny Aursøy stedt til hvile på Sletta kirkegård ved siden av sin siste kjære ektemann Olav Aursøy. Hun ble 88 år gammel.

Hun var et begavet menneske fra Kuøya, ei øy med ett hus på i øyriket Mausund. Et arbeidsjern var hun. Seks barn hadde hun. Med to nokså svakelige menn fikk hun mange munner å mette. Hun var en av dem som utgjorde ryggraden i den voksende fiskeindustrien og industriutviklingen i det hele tatt ute på Frøya på 50-tallet og utover på 1900-tallet.

Kvinnene var ryggraden. Menn skriver historien. Og menn skriver om menn. Kvinnene var ryggraden på Fryseriet, hjørnestensbedriften på Frøya på.den tiden, i hermetikkindustrien på Bonenget og Titran. Hun var der, og hun var med og skar tang og leverte på tangfabrikken i Vikan, en kjærkommen mulighet for ekstrainntekt for mange familier over hele Frøya.

Hun var organisert i LO og var aktiv i Arbeiderpartiet og selvfølgelig tillitsvalgt på Fryseriet. Hun deltok på kurs som Lo holdt i Sørmarka utenfor Oslo. Hun var engasjert i levekårene og arbeidsvilkårene til arbeiderne, hun var oppptatt av at de unge skulle like å bo på Frøya og se muligheter det.

Jenny Aursøy 

 

- Ha håp for fremtiden, som hun uttrykte det i et intervju med Arbeideravisa etter at LO og NAF hadde kommet fram til enighet om å heve lønnen til de lavtlønnede i industrien i 1980 i yngre år var hun kokk på hvalstasjonene på Skjæret på Bogøya og Halten. Hennes voksentilværelse startet vel etter konfirmasjonen på gårdarbeid rundt om i bygdene.

Hun skrev og diktet, Noen er i det siste blitt kjent med diktet hennes " Intermesso på Skjæret". Dette diktet har stor kulturhistorisk interesse. Og hennes hovedinteresse var litteratur. Hun slukte bøker. Vi hadde stor samtale om Karl Ove Knausgårds Min kamp. Jenny var imponert over dette nye innslaget i moderne litteratur For et arbeidsjern, for en energi og for en allsidighet.

Jenny var blant de første kvinnene som kjørte bil på Frøya. Med bilen kjørte hun seg selv og andre på jobb, for rundt og hjalp andre med å komme seg hit og dit. Hun var tilstede for alle. Hjemme savnet de henne sikkert. Slik blir det. Jenny hadde ikke annet valg. Hun var engasjert, hadde hjerte for alle og hadde mange munner å mette.

De siste årene ble ikke gode. Et menneske som aldri hadde vært syk, fikk trøbbel og mye vondt. Dette satte henne helt ut.

Jenny Aursøy 

 

Det har gitt meg mye å tenke på når det gjelder helsetilbud, forståelse, egnet kompetanse i møte med kvinner som Jenny og hennes egen komplette mangel på evne til å takle sykdom og svekkelse. Hun tålte andres lidelse og hadde stor empati. Hun var ikke vant til å være syk og svak selv og ha smerter.

Jeg bøyer meg i ærbødighet for Jenny som tross sykdom og svekkelse fikk med seg Salmar og Gustav Witzøe sin havmære som ankom Frøya fra Kina i 2017. Den lå ute i Frøyfjorden, og alle som ville, fikk være med i et innleid helikopter som fløy over mæra. Jenny ble med, og hun snakket varmt om våre lokale gründere og spesiel denne.

Det var folkefest, og sykehjemmet og alle var invitert. Hun gledet seg over arbeidsplasser og fremtid på Frøya. Hun rakk også å stemme i vindmøllesaken. Der var vi uenige.

Hun var gammel sosialdemokrat. - Arbeid for alle. Kraft, energi var viktig. Fremtiden, sa Jenny, 88 år gammel og stemte. Hun var ikke et sånt klemme - og kyssemenneske. Og det var mer realisme enn følelser.

Men vi fikk være nære, jeg fikk strøket henne på armen og sagt jeg var glad i henne og stolt av henne. Det beste ved henne var at hun aldri sa noe vondt om andre.

Hvil i fred, Jenny. Takk for et godt vennskap. Det er mange gamle venner i bygda, kvinner og menn, som vil samstemme i dette. Samfunnet takker deg fordi du var med å bygge det. Og hennes barn, barnebarn og oldebarn kan være stolte.


Hilsen din venninne

Anne Marie

Dranger Bachen