Som journalist gruer man seg nok litt ekstra til å dra på en sak hvor en skal skrive om noen som er død. Det er det verste med jobben. Ekstra trist er når det gjelder en person som var så ung som det Vilde Wedø Jektvik ble.
Samtidig er det ingenting i forhold til det familien må gjennomgå. Som far selv, kan jeg fremdeles ikke klare å forstå det.
Likevel tar alle i familien Jektvik imot alle som kom innom bursdagen til Vilde i dag med å gi dem et smil og en god klem. Faren Kolbjørn deler om sin tunge tid uten datteren sin, til alle som er der.
- Det var slik Vilde var og derfor ville vi gjøre det slik også, fortalte Kolbjørn etter en bildefremvisning av Vilde og pengegaven til Kreftforeningen var unnagjort.
Da jeg selv snakket med Vilde på telefon opplevde jeg den samme ærligheten og åpenheten som jeg i dag så i resten av familien. Jeg skjønner hvorfor Vilde var så sterk etter å ha møtt dere.
I journalistyrket og ellers i livet, er det ingenting man setter høyere enn åpenhet og ærlighet. Det er det vi prøve å finne i hver sak vi skriver, men sjeldent finner det. Derfor er det ekstra godt at dere gjør det i den verst tenkelige situasjon man kan være i.
Skulle ønske det var mer jeg kunne ha gjort for hele familien, men vi får gjøre vårt beste mot i kampen mot kreft hver dag. Sørge for at både unge og gamle som rammes av kreft får gledene som Vilde ville ha ønsket.
Som jeg sa til moren Ellen, så skjønner jeg hvorfor Vilde ble som hun ble, etter å ha møtt dere. Selv om det blir vanskelig håper jeg dere beholder smilet til Vilde. Jeg så det både hos søstrene, moren og faren selv i dag. Håper dere finner anledninger til å bruke det så ofte som mulig, selv om det sikkert ikke alltid er så enkelt.