Politikk og persille

Livet handler om å spille hverandre gode på alle arenaer, særlig nå som vi har facebook, snapchat og twitter.

Da jeg var ung så hadde vi bare telefonkiosker og hverandre. Vi kranglet og sa stygge ting da også, men vi gjorde det ansikt til ansikt, hvis ikke motet sviktet. Det hendte noen ganger at lufta gikk ut av ballongen før vi kom så langt som til utgangsdøra, så det ble ofte med tanken.

Vi rakk å tenke oss om mange ganger mens vi dro ullgenseren over hodet.

Nå går vi voksne gjerne foran som skrekkeksempler, for i den nye verden så sitter vi hjemme i stua og boltrer oss på sosiale medier. Vi har overtatt facebook, så ungdommen rømmer til andre arenaer, og til steder der vi ikke hører hjemme, både fordi vi ikke klarer å henge med, og fordi de ikke vil ha oss der – forståelig nok.

Jeg skal ikke gi meg inn på å diskutere politikk, eller ta parti med noen, for det er ikke det dette innlegget skal handle om. Jeg vil heller drodle litt rundt den virkeligheten som finner sted i sofakroken, og ikke utenfor vår egen stuedør, som den gjorde før.

For det første så forstår jeg ikke hvorfor ganske mange velger å betegne de siste ukenes politiske drama som barnehagementalitet. Jeg skjønner at barnehageansatte føler seg tråkket på, for ikke å snakke om at vi tråkker på både barn, legoklosser og verdier i vår iver etter å finne ord som er sterke nok. Hva har barnehagen med dette å gjøre?

I barnehagen skapes trygge rammer. Der lærer barna å gå stille i dørene, i stedet for å slenge den i trynet på noen som har en annen oppfatning. De lærer å sitte i ro når det er samlingsstund, de lærer å lytte til andre, og de vet at de ikke skal avbryte når noen andre har ordet. Jeg tror ikke at de klarer det bestandig, for støynivået er til tider høyt, men jeg føler meg trygg på at de voksne klarer å roe gemyttene på en god måte.

Jeg tror aldri jeg har lest så mange stygge kommentarer som jeg har gjort i det siste, i alle leire. Jeg orker egentlig ikke å lese dem, men jeg gjør det likevel, sånn at jeg kan danne meg et bilde; et bilde som egentlig bare er helsvart, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg bruker tid på det.

I 2018 er barn og ungdom utsatt for et mye større press enn det vi opplevde, selv om det var tøffe tider før også. Det fantes mobbing, ensomheten var oppfunnet, og selvbildet var like flatt som fotformskoene fra ECCO. Vi var like usikre da som nå, men vi hadde bare NRK å forholde oss til, og det gjorde livet litt enklere. Ingen reklame, ikke Paradise Hotel, ingen bloggere, og jeg tror ikke silikon og Restylane var oppfunnet på den tiden heller.

Det eneste vi ønsket oss var store skulderputer.

Jeg levde så skjermet at jeg var den eneste i klassen som ikke fikk se Detektimen, men Dynastiet slapp merkelig nok gjennom sensuren, selv om Krystle og Alexis sloss som hund og katt.

Popcorn og catfight var innafor.

Jeg vet at det er lettere å holde mobbing skjult nå som det finnes så mange muligheter for å ta kontakt. Telefonen har blitt noe av det viktigste vi bærer med oss, og løsningen er ikke å be barn og ungdom slå den av. Å slå av telefonen løser ingen problemer, for meldingene ligger på vent til du velger å åpne den igjen. Jeg tror det er mye lettere å mobbe fra sofakroken, for da er det ingen som ser, ingen som hører, og ingen som vet. Da slipper du å forholde deg til tårer og skuffelse hos motparten, for det som er ute av øye er ofte ute av sinn.

Akkurat i disse dager er det ikke barn og ungdom som bekymrer meg mest, for jeg er sikker på at de aller flest av dem er reflekterte, samvittighetsfulle, modne små og store mennesker.

Jeg er mer bekymret for de voksne, som skal gå foran som gode eksempler. Hva med politikerne, våre folkevalgte, som har gått bananas i det siste?

Jeg har ikke ord.

Jeg vet at Gro og Kåre hadde sine disputter i beste sendetid, og på den eneste kanalen som var å oppdrive. Jeg husker at hans stoiske ro irriterte meg grenseløst, for det var ingen som klarte å vippe den mannen av pinnen, ikke engang Gro. Misforstå meg rett, det er fullt mulig å servere spydigheter på en dannet måte, så det var nok balanse på vektskåla likevel.

Apropos vektskål, Ingrid Espelid Hovig var politisk korrekt. Hun snakket så varmt om persilledusken at det rumlet i magen min. Hun så meg i øynene, hun leverte et budskap som kom fra hjertet, og jeg ble sulten av det.

Likevel ble jeg aldri smittet av denne matgleden, for jeg er en elendig kokk. Jeg er den som liker å gå til dekket bord, men jeg hjelper gjerne til med å rydde av bordet etterpå.

Jeg har hørt noen si at man er skjør som et persilleblad, men jeg tror at det er mulig å være både skjør og sterk samtidig.

Jeg er meg, og jeg er bra nok, selv om jeg ikke elsker å stå ved grytene. Du er deg, og du er god nok, selv om noen prøver å fortelle deg noe annet. Vi må lære oss å anerkjenne hverandres ulikheter. Det går fint an å bygge et varmere samfunn, selv om vi har forskjellige meninger, og selv om vi har ulikt politisk ståsted. Det handler om respekt, ikke sant?

Kjære Jonas og Erna og Sylvi,

fra og med denne dagen så vil vi,

at dere sitter ved samme bord,

og krydrer maten med fine ord.

En vil ha sukker og en vil ha salt,

men heldigvis passer persille til alt,

persille er håp, og håpet er grønt,

det har i alle fall Ingrid skjønt.

Hos meg sitter følelsene i magen, og noen ganger floker de seg sammen og blir til en hard knute. Alle som strikker vet at det er vanskelig å løse floker. Vi må hjelpe hverandre å nøste i disse trådene, sånn at livet blir lettere å leve. Det er sånn det er å være en god venn.

La oss bli bedre på å gi hverandre en god magefølelse.