For halvannen uke siden gjorde vi det slutt. Vi har bestemt oss for å prøve og fortsette som venner.
Vi skal fortsatt treffe hverandre jevnlig. Men vi skal ikke lenger bo sammen. Jeg fortsetter å bo i huset som før. Men Internett har flyttet ut i fjøset…
Familien min bor fremdeles sammen med meg, inne i huset. Internett fikk med seg ruteren og iPaden. Vi er enige om at vi skal prøve det sånn, at det kanskje er best slik. Vi hadde visst det lenge, at vi egentlig ikke burde fortsette å bo sammen.
Internett var en interessant samboer. Så full av kunnskap! Underholdende. Trofast. Alltid der når du trenger det. Sier aldri nei. Gjorde alt som kunne gjøres for å tilfredsstille meg og mine behov. Mange av de egenskapene vi ønsker oss i en partner. Og jeg lot meg trøste og underholdes. Lenge.
Jeg ble litt avhengig, jeg innrømmer det. Jeg brukte mye av min tid på Internett. Det var ganske deilig. Særlig når jeg var sliten og trett, noe jeg dessverre har vært mye av de siste årene. Internett var der, alltid på pletten. Tok imot meg, uansett hvilken form og forfatning jeg var i, ville gi meg alt jeg kunne trenge, og stilte ingen krav.
Men sånn som det ofte skjer i et forhold etter mange år, så kan mange av de egenskapene man forelsker seg i, bli til irritasjonsmomenter etter hvert.
Internett viste seg etterhvert å bli fryktelig klengete. Ville hele tiden ha oppmerksomheten min. “Se på meg, se på meg!” “Lik meg, lik meg!” Internett likte ikke at jeg brukte tid på andre, ville helst ha hatt meg bare for seg selv. Ville helst ha vært min eneste venn, min eneste familie.
Vi hadde en feide for noen år siden. Kjæresten min hadde kjøpt meg en smarttelefon i gave. Da begynte Internett å bli med meg ut av huset også. Fulgte etter meg overalt. I skogen. På hyttetur. På fjelltoppene. Ut på sjøen. Jeg ville ha mine fristeder for meg selv, uten Internett som maste på meg. Så jeg ga bort smarttelefonen, og overtok svigermors gamle Doro. Jeg satte en grense for forholdet vårt. Vi skulle bare være sammen innenfor husets fire vegger.
Og sånn fortsatte vi. Men likevel…All den fantastiske kunnskapen jeg forelsket meg i hos Internett, ble så ofte overskygget av en økende mengde svada og dritt. Det ble så mye pjatt med Internett. Så mye tomprat. Mer og mer, følte jeg.
Internett hadde også mange skyggesider, og viste seg å ha mange dårlige venner. Hat, vold, sjalusi, janteloven, rasisme, ekstremisme. Jeg prøvde å si at jeg ikke ønsket å treffe disse vennene. Men de hørte ikke etter. De kom oftere og oftere, uten invitasjon. Trengte seg inn blant mine gode venner. Jeg forsøkte å overse dem. Men de fortsatte bare å hviske og tiske. Ofte kunne de være utagerende også. Rop og bannskap, edder og galle.
Jeg fortalte dem at jeg hadde et lite barn. “Jeg vil ikke ha dere her”, sa jeg, “Jeg vil ikke at datteren min skal oppleve slikt”. Jeg fortalte Internett at jeg ikke ville treffe disse vennene mer, og i alle fall ikke at den vesle jenta mi skulle treffe dem. Internett sa det var greit, det er du som er forelder. “Du må ta foreldrekontroll, sett opp aldersgrensen.” Så jeg gjorde det. Jeg satte opp aldersgrensen for hvem som fikk komme inn hos oss, prøvde å være myndig og å ta tilbake kontrollen.
Men det var bare én av Internetts venner som hørte på det. Bare Netflix prøvde å respektere mine ønsker til en viss grad. Men ikke en gang han hørte godt nok etter. Netflix kom drassende med Barbiedukker og overfladiske tenåringsjenter… Nektet å høre på at jeg ikke syntes de var passende venner for min datter under 3 år.
Og så var det YouTube da. YouTube brydde seg absolutt ikke om hva jeg syns er passende eller ikke. Ei heller at jeg ikke ville at han skulle treffe datteren min. YouTube lokket henne til seg, viste henne hvor han gjemte seg, hvordan hun skulle finne ham, forførte henne med masse morsomme og spennende historier. Men jeg stolte ikke på YouTube, under den morsomme overflaten visste jeg at det skjulte seg enormt mye annet også. Og jeg hadde hørt mange historier fra andre, om at barn fikk mareritt og mistet nattesøvnen etter å ha ha vært hos YouTube.
Og så gikk det som det gikk da. Jeg fikk nok! Nok av at Internett ville ha all min oppmerksomhet og tid. Nok av at Internetts venner prøvde å forføre alt og alle rundt meg, til og med min lille datter.
Jeg snakket med mannen min. Han hadde ikke like mye problemer med Internett som meg, men han var enig med meg likevel. Han så hva Internett gjorde med oss. Vi snakket om det en kveld før vi la oss, at Internett ikke kunne bo sammen med oss mer. Og når jeg sto opp dagen etter hadde han pakket sammen alle Internetts ting og flyttet dem ut.
Internett fikk flytte inn i fjøset. Vi skal fortsatt treffes. Men vi skal ikke lenger bo og leve sammen.
Jeg vet at Internett vil forsøke å overtale meg om å få komme inn i varmen igjen, men jeg håper å holde meg sterk. Jeg har gjort det før. Da jeg slo opp med TV. Det er 13 år siden nå, og TV fikk aldri mer komme tilbake.
Jeg vil velge livet. Det virkelige livet. Jeg vil være her og nå. Mamma, kjæreste, kone, familie, venn. Tilstede. Datter av jorden og det fantastiske universet <3