I det siste har det slått meg at jeg har blitt i overkant forsiktig med å kaste meg inn i debatter. Jeg er redd for å mene høyt og skråsikkert, og liker ikke å terge på meg mennesker som har andre synspunkt enn meg. Og jeg mener å legge merke til at dette er en holdning som har nådd flere.

Før slo vi hardt i bordet og både skreik og tørka tårer i ukuelig engasjement. Nå har vi stilnet under fanen politisk korrekthet i et tog av tredjegradskrenkede. Vi har blitt en nasjon av tåkefyrster, som i redsel for å tråkke noen på tærne har blitt vage og redde for å være bastante.

Jeg mener å huske vi både hadde mindre skrupler og mindre ømfintlige tær før.

Vi går rundt grøten, og bruker spaden til å grave underjordiske tunneler med. Så vi kan unngå å stå ansikt til ansikt med utfordringer. Nei, for all del – du må ikke kalle et problem for et problem – det heter nemlig utfordring. Utfordringer skal vi kose oss med, diskutere i utvalg og grupper og sende fra oss. Da slipper vi å være så himla konkrete og ingen trenger ta ansvar.

Nei, jeg liker ikke å stikke hodet inn i et vepsebol. Man kan risikere å snuble i debattråden og ramle djupt ned i krenka-grøfta, men noen ganger klarer jeg ikke å la være. Jeg brenner inne med et engasjement for smått og stort, og av og til må jeg la det få utløp. Det er alltid med en god dose adrenalin og redsel for at noen skal bli sinte. Eller lei seg. Skjønt har jeg ennå til gode at det er de som blir lei seg som sier i fra – det er alltid de som mener på vegne av andre som hytter med pekefingeren. De så kalte tredjegradskrenkede.

Vel, forrige lørdag var nok en slik dag jeg satt og lot meg provosere uten å si høyt hva jeg mente. Nei, det er ikke det at jeg føler at mine meninger alltid må ut i det offentlige rom og opp til debatt. Slett ikke. Men hvorfor holder jeg tilbake? Hvorfor er jeg så redd for andres tær og motstridende meninger? Er jeg brent barn? Eller har jeg rett og slett blitt pysete?

Tilbake til forrige lørdag: Jeg satt i sofaen og fordøyde lett, kommersiell underholdning på TV2. Det var nok en talentkonkurranse med kjendiser som har mistet glansen og prøver å skinne i beste sendetid (her har jeg sikkert allerede terga på meg halve kongeriket med denne generaliserende beskrivelsen av disse kjendisene – som også er mennesker – ja, jeg vet det og jeg beklager på forhånd). Konseptet er enkelt: sofavelgerne kommer til sin rett og stemmer fram sin sangfavoritt med telefonen. Lekende lett tv-underholdning.

Hun som får minst stemmer, og går ut av konkurransen denne lørdagen, er visstnok den tredje eller fjerde kvinnen på rad, og i avslutningstalen sier hun at hun er provosert over at det kun er kvinner som forsvinner ut av konkurransen. Hun drar kvinnekortet. Og det er dette som provoserer meg denne kvelden. MÅ vi alltid gjøre kvinner til offer. Må jeg alltid bære med meg dette esset i ermet, som gjør at alt av upopulære beslutninger i min favør skyldes at jeg er kvinne? Jeg er så sørgelig lei av å få denne offerrollen. Og jeg er sørgelig lei av at den brukes i tide og utide.

Jeg frykter slike påstander gjør det vanskeligere – ikke enklere – å være kvinne. Jeg frykter at slike påstander ikke fremmer likestilling, men polariserer. Og denne avslutningstalen gikk sjølsagt ikke upåakta hen. Hun fikk en flom av støtteerklæringer fra meningsytrere som var krenka på hennes og alle andre kvinners vegne. Og forklaringen kom kjapt: Det er bare kvinner som stemmer i slike konkurranser, og de stemmer bare på menn. Kjekke menn. For kvinner dømmer visst ikke etter kvalitet, men etter utseende. Ergo: Mannfolka i denne konkurransen er kun glansbilder – ikke sangere som egentlig fortjener stemmer. Så for å oppsummere: Kvinner kan synge, men eier ikke dømmekraft. Jeg blir forvirra. Og litt sint. Og nå kjenner jeg at jeg svetter litt - for dette tør jeg egentlig ikke mene noe om høyt. Men nå er det gjort.

Og siden jeg er så godt i gang: Sylvi Listhaug, dere husker henne, hun måtte ikke forlate regjeringen fordi hun var kvinne. Nei, det var ikke derfor. Hun hadde bare en jævlig utaktisk taktikk, som riktignok hanka inn velgere til Frp i haugevis, men som ikke falt i god jord hos brorparten (eller søsterparten – for å være politisk korrekt) av det norske folk. Verken sjargong eller bruken av spade falt i smak. Sånn. Da fikk jeg sagt det og.

Jo, det er litt vondt å mene. Men mest artig, og ikke minst nødvendig for å skape debatt. Jeg liker å lette på trykket og være litt bitch. I have the right to remain bitch. Eller … Kverulant, som det het før i tida. Med positivt fortegn. Du har din fulle rett til å være kverulant, men da må du regne med at alt du sier og gjør vil bli brukt imot deg. Vi bør tåle det!