Navn som Torvheia, Torvmyra, Torvvågen, Torvholmen og Torvtjønna (Frøya og/eller Hitra) viser at folk har hatt øye for torva, og vært om seg alle steder uti øyene for å få tak i torv, til brensel og strø. Vedskog var ofte mangelvare langs norskekysten, og torving var så vanlig at islendingen Snorre nevnte det i kongesagaene på 1220-tallet. Tilgang til torvteiger var et gode, men arbeidet i myra var tungt, med faste oppgaver for menn og kvinner. Mennene skar og kasta opp på kanten, kvinner og unger bar og stabla til tørking. Fra Kvistmyran på Frøya ble det til og med anlagt en enkel jernbane ned til Setra ved Veisfjorden omkring 1907, for å lette transporten. Lokomotivet ble ført av landets første kvinnelige lokfører, Nikoline Nordskag.
Torvonna var som regel kort, ofte på lyse vårdager. Mange mintes med glede denne tida da folk fra gårdene gikk sammen, og delte slitet, men også de gode matpausene. Hvert bruk hadde som regel sin torvteig, eller sin faste plass på torvmyra. Sporene etter torvinga kan en ennå se på myrene, som firkanta nedskårne felt i lendet. Det stod ofte vatn i torvhola, eller vatnet samla seg der etter spainga, noe som viser igjen i navna: Moadamman og Vikadamman, Iverdamman, Lauritsdamman, Martindamman, Eilertdamman og Krestofferdamman. Navna viser også at eiendomsforholdet til torvteigene var viktig; en fikk holde seg på den teigen en hadde sett seg ut, og ikke flytte rundt – ikke være en «hoppar».